Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium philosophorum

Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium philosophorum

Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium 1550

Den tyske teksten under illustrasjonen betyr: etter mine mangfoldige lidelser og plager, har jeg nå opstått forklaret og fri for alle mangler.

Den siste illustrasjonen viser alkymisten som har oppnådd en oppstandelse. En oppstandelse som blir sammenlignet med Kristi oppstandelse. 

På det jordiske plan er det materien som har dødd og gjenoppstått flere ganger – i kolben, i ovnen, i veske, i ild og vann. På det sjelelige og spirituelle plan har personligheten gått igjennom flere faser. Steget ned i det underbevisste, løftet seg opp til det overbevisste. Det nye mennesket som oppstår gjennom de ulike faser, er et illuminert menneske. Et menneske som har forent sine ulike polariteter, symbolisert ved det maskuline og det feminine eller kongen og dronningen, sol og måne. Et menneske som har blitt HEL. Et menneske som har klart å eliminere sine lavere tilbøyeligheter, forvandlet dem til noe høyere. Enkelte alkymister mente at et slikt menneske hadde fått en helt ny kropp, et legeme som er et legeme av lys. Et legeme som er udødelig.

Dette beskrev en alkymist fra renessansen slik: man overvinner rom og tid, flyr til himmelen i fullt dagslys og legger av seg denne kroppen av kjøtt og bein. For den er så ubrukelig nå som det alkymistiske laboratoriet og dets redskaper, den dagen eliksiren er gjort perfekt.

Dette minner om Perlesangen (fra de gnostiske Thomas gjerninger) og dens skinnende kledning, den kledningen fortelleren mister i starten og finner igjen til slutt. Her heter det: 

Og jeg tok på meg

min skinnende, fargerike kjortel

og dekket meg med den.

Jeg kledde meg med den og steg opp

til hilsenens og tilbedelsens port.

Jeg bøyde mitt hode og æret

min Fars herlighet,

han som hadde sendt min kledning,

han hvis bud jeg hadde utført,

slik som også han hadde gjort det han hadde lovet.

Dette minner også om Jesu ord: jeg og faderen er ett.

Eller om Smaragdtavlen (veldig gammel alkymistisk tekst) der det heter mot slutten:

Du skal skille jorden fra ilden, det fine fra det grove

varsomt og med stor forstand.

Det stiger fra jorden opp til himmelen,

og igjen senker det seg ned til jorden

og får kraft fra det høyere og det lavere.

Slik vil du besitte all verdens herlighet.

Derfor vil alt mørke vike ifra deg.

Fra Buch der Heiligen Dreifaltigkeit (Boken om den Hellige Trefoldighet) - en alkymistisk tekst fra ca. 1410. Det er tydelig at også denne illustrasjonen i Rosarium er blitt tatt derfra. 

Samme emblem fra Philosophia reformatia (Mylius) 1622

Alle disse illustrasjoner gir et løfte om at mennesket skal - gjennom arbeid og tilbedelse - være i stand til denne oppstandelsen, denne tilstanden der mennesket og det guddommelige er ETT.

Kroningen av det feminine. Emblem 19 i Rosarium philosophorum

Kroningen av det feminine. Emblem 19 i Rosarium philosophorum

Emblem 19 i Rosarium fra 1550

Denne illustrasjonen er tydeligvis en etterligning av et bilde fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit (Boken om den hellige trefoldighet) fra ca. 1410.

Fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Samme motiv dukker også opp i Reusners Pandora fra 1580-årene.

Det feminine, Luna – her symbolisert med Maria – krones i Rosarium philosophorum. Det er slående hvordan de tidlige alkymistiske manuskripter og bøker fremhever det feminine. Det store arbeide, opus magnum, kan bare skje ved en forening av de maskuline og det feminine der ingen av delene er overlegen overfor den andre. En tidlig likestilling altså av kvinne og mann. Her kommer jeg til å tenke på at esoteriske strømninger og mysterieskoler i Vesten, helt fra antikken av, som regel har inkludert det feminine som likeverdig i en ellers svært patriarkalsk kultur.

Det er også tydelig at vi nå går til det trefoldige i den høyere verden. Faderen, sønnen og Den hellige ånd symboliserer her de tre alkymistiske prinsipper: kropp, sjel og ånd. Men triniteten blir til en kvartenitet i og med Maria. Den latinske teksten rundt bilde sier noe om at tre er en, men fremhever også at "mater” eller mor er med i den enheten, ja er av den, og at ”bror” og ”søster” må begge virke sammen. Dragen nevnes. Den skal ikke dø, men er ikke av den enheten, sies det i teksten på den høyre siden.

Det sanne åndelige JEG, vårt Høyere selv, kan bare oppstå når de tre prinsipper (merkur, sulfur og salt eller ånd, sjel og kropp) har funnet den enheten både i den nedre verden (se emblem 18) og i den øvre verden – som i dette emblem.

Den grønne løve. Emblem 18 i Rosarium philosophorum

Den grønne løve. Emblem 18 i Rosarium philosophorum

Emblem 18 i Rosarium philosophorum 1550 . Den grønne løve

Hvis vi trodde at vi var ferdige med jobben da vi oppnådde den ”den røde sten” (se forrige emblem), så tok vi grundig feil. Hele Rosarium understreker at Det store arbeide er prosesser i mange omganger. Den tredje og endelige ”sten” gjenstår fortsatt.

Den tyske teksten under illustrasjonen betyr: Jeg er den sanne grønne og gyldne løve uten bekymringer, i meg ligger skjult hele hemmeligheten av filosofene.

Samme emblem fra et manuskript fra 1600-tallet (St. Gallen)

 

Den grønne løve hos tsjekkiske Griemiller 1578

”Den grønne løve” er et mye brukt symbol innen alkymien og har forskjellige betydninger. I laboratoriet er den grønne løve et sterkt løsningsmiddel. ”Den grønne løve” var kjent for å kunne ”fortære” metaller. Den grønne fargen fikk den (i laboratoriet) av den kjemiske substansen jernvitriol eller jernsulfat. Syrer laget med jernsulfat, ble kalt Den grønn løve. Dette inkluderer vitriol og svovelsyre. Svovelsyre kan brukes til å produsere andre typer syre, for eksempel salpetersyre. Det som er kjent under navnet aqua regia eller kongevann, er en blanding av konsentrert saltsyre og salpetersyre. Navnet kommer av at selv gull, metallenes konge, løser seg i en slik blanding. Også platina og flere andre edle metaller løser seg.  Og det er nok denne ”aqua regia”  som menes med Den grønne løve som fortærer solen. I laboratoriet vel å merke. Kongen i dyrenes verden fortærer solen, kongen blant metallene.

Jeg må innrømme at den kjemiske siden ikke fanger min største interesse, for her mangler jeg rett og slett nok kunnskaper. Samt muligheter til å etterprøve selv, i mangel av et eget laboratorium. Men jeg har etter hvert innsett at vi ikke kan se bort fra den siden, for innen den gamle alkymien foregikk prosessen BÅDE i laboratoriet (med kjemiske substanser), i alkymistens indre samt på et kosmisk plan (i makrokosmos). Å bare se den psykologiske siden, slik Jung gjorde, er å kutte bort en viktig del. Det som gjør alkymien så fascinerende for mange, er nettopp denne helhetstenkningen der materien, psyken og det spirituelle blir behandelt som en enhet. Den gang da kjemien skilte lag med alkymien, ble bare den materielle siden igjen innen kjemien. Materien tapte sin spirituelle bakgrunn og sammenheng. Det er i mine øyne et hakk verre enn kun å konsentrere seg om den dybdepsykologiske, terapeutiske siden.

Når alkymisten jobbet med planter (for å fremstille essenser brukt som legemidler blant annet), representerte Den grønne løve livskraften i plantenes blad. Den grønne løve som fortærer solen er her fotosyntesen, prosessen som er skyld i naturens grønne farge.

Filosofisk og psykologisk er Den grønne løve naturens utemmede krefter eller det underbevisste som vi ønsker å temme.

Dette emblemet skildrer derfor en midlertidig undergang av det stadiet vi har oppnådd til nå. Dette stadiet der vi har nådd kontroll over våre solare og lunare krefter, eller våre maskuline og feminine sider. Eller vår aktive streben og vår (passive) kjærlighet. Eller vår gjøren og vår væren. Vår aktivitet og passivitet. Alt ettersom hvordan vi oppfatter disse to motsetninger, symbolisert med Sol og Luna, i oss selv. Denne undergangen er nødvendig for det endelige resultat som skal være vår ”oppstandelse” . Den som blir skildret i emblem 20. Vi må altså på nytt gå inn i vårt underbevisste, vår Merkurbrønn (se emblem 1), der det gjenstår å forene de tre prinsipper (Merkur, Sulfur og Salt – eller ånd, sjel og kropp). Ja vi må gå så dypt ned i det underbevisste at vi står ved terskelen til kosmisk bevissthet. Den som vi faktisk kan nå ved å gå lengst ned i dybden. Vi bevisstgjør oss nå det fysiske nivå samtidig med at det høyeste spirituelle nivå foldes ut. 

Den grønne løve hos Mylius: philosophia reformata 1622

Det siste eksempelet her, Mylius sin versjon av 1622, viser syv stjerner på løvens kropp. Hvis vi i løven ser også selve personen, altså alkymisten eller den som skal transformeres, så kan jeg ikke fri meg fra assosiasjonen til "de syv chakra". De gamle alkymister har nok kalt dem noe annet, de syv psykiske sentra, eller de syv stjerner i vårt indre, men en forbindelse må ganske enkelt ha eksistert.

Perfectionis ostensio. Fremvisningen av fullendelsen. Emblem 17 i Rosarium philosophorum

Perfectionis ostensio. Fremvisningen av fullendelsen. Emblem 17 i Rosarium philosophorum

Emblem 17 fra Rosarium 1550

Samme emblem fra et manuskript i farger fra 1600-tallet (St. Gallen)

Emblem 17 gjentar den doble figuren – REBIS – eller hermafroditten fra emblem 10. Vi har fullendt en ny syklus. Men nå er det androgyne vesenet påkledd, vi finner et soltre i stedet for et månetre på den venstre siden, samt en pelikan på den høyre. Pelikanen som mater sine unger med sitt eget blod, er et symbol for Kristi offerdød, men også for materiens offerdød. Eller offerdøden av vårt gamle jeg, vårt ego, for et høyere selv. Vi har kommet frem til ”den røde stenen” – eller den essensen og tinkturen som kan forvandle alt til gull. Hermafroditten står på en tue med en trehodet slange under. Både den og de tre slanger som kommer ut av en kalk, symboliserer de tre alkymistiske prinsipper: merkur, sulfur og salt – eller ånd, sjel og kropp. De er i ferd med å forenes. Dermed nærmer vi oss slutten på Det store arbeide. Både i materien, men også i oss selv.

Slangen som holdes i den venstre hånd, er den som antyder at alt går i sykler. Den minner om den såkalte ouroboros, slangen som biter seg selv i halen. Den kan være både utgangspunktet, prima materia, eller sluttproduktet, De vises sten. Den symboliserer også at alt er i stadig forandring. Det minner oss på at vi ikke skal klamre oss til tingenes tilstand. For det eneste som er konstant, er at ting forandrer seg hele tiden. Holder vi fast på tilstander, skaper vi lidelser. Ikke for ingenting at Goethes Faust skal falle i djevelens klør den dagen han sier at han ønsker at øyeblikket skal VARE, stå stille.

Løven i bakgrunnen er også et solsymbol. Sol er kongen samt gull. Den tyske teksten som ledsager bildet er et lengre dikt til ære for kongen, slik som emblem 10 æret dronningen.

Men det som er bemerkelsesverdig ved hele emblemet, er at englevingene nå er byttet ut med flaggermusvinger. Hva skal det bety? Flaggermusvinger er jo et symbol på den falne engel. Vi kan ikke helt fri oss fra å få assosiasjoner til Tarotkortet 15, Djevelen.

Nå er det helt klart at Rosarium har tatt dette emblemet fra ”Buch der heiligen Dreifaltigkeit” eller boken om den hellige trefoldigheten fra ca. 1410. Her har vi hermafroditten to ganger. 

Ved bildet nummer to, der slangen eller dragen med to hoder snor seg oppover hermafrodittens ben, er det også ganske tydelig snakk om Lucifer eller Antikristi og hans mor i selve den ledsagende teksten. Men jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at manuskriptet fra tidlig 1400-tallet prøvde å ikle seg kristent ordbruk for å avlede oppmerksomheten fra hva alkymistene drev med. De ble jo gjerne stemplet som kjettere av kirken. Reusners Pandora fra 1582 gjentar de samme emblemene fra ”Buch der heiligen Dreifaltigkeit”, ganske så uforandret, men i den ledsagende teksten er det ikke snakk om djevelen. Her sies det at den ene vingen skal være grønn og at den symboliserer det grønne liv. Den blåe vingen skal gjengi lyset fra månen som lyser opp natten. 

Reusners Pandora 1582 / 1598

Reusners Pandora 1582 / 1598

Flaggermusen innen alkymien er rett og slett et annet symbol for dobbeltheten. At alt har to sider som kan forenes. At alt er en livets dans, der lys og mørke veksler til stadighet. At vi inviteres med i denne dansen. At alt er ett, at alt kommer fra den samme kilde og går tilbake til den samme kilde. Den dagen vi har innsett det, opplevd det som vår virkelighet, har vi gjennomgått en stor innvielse.