Sol og Lunas kurtise. Emblem 2

Sol og Lunas kurtise

Emblem 2 i Rosarium philosophorum

Sol og Luna i originalen fra 1550

I originalen fra 1550 ledsages dette emblem ikke av noen billedtekst. Men like under står det i hovedteksten (på latin) Husk vel at ingenting i vår lærde kunst (= alkymi) er skjult av filosofene (= alkymistene, de vise), bortsett fra kunstens hemmelighet. … (se under: Innholdet i Rosarium philosophorum).

Her er det med andre ord noe ”skjult” som foregår. De to motsetninger, i gestalt av kongen og dronningen eller sol (Sol) og måne (Luna), nærmer seg hverandre, men på et ubevisst, hemmelig plan. De er fortsatt høvisk påkledde (noe som skal forandre seg i neste emblem). De rekker hverandre venstre hånd, helt mot sedvane. Venstre står for det ubevisste, skjulte. Med høyre hånd rekker de hverandre doble blomster, mens en due ovenfra føyer til enda en dobbel blomst. Duen er i berøring med en sekstagget stjerne.

Det finnes mange mulige tolkninger. Her kommer min personlige. Før skapelsen er alt ETT. Med skapelsen kommer motsetningene inn i verden: det aktive (sol) og det passive (måne), eller det maskuline og det feminine (C. G. Jung ville ha kalt det animus og anima), lys og mørke... Her tenker vi umiddelbart på de to motsetningssøyler innen Kabbalah, eller de to søyler i forskjellige Ordener, slik som for eksempel hos Frimurerne eller Martinister. Det er nå menneskets oppgave å forsone disse motsetninger, i sitt eget vesen, men også i verdenen, for dermed å muliggjøre veien tilbake til enhet. Men en enhet som er beriket med noe nytt og større.

Jung tolket dette emblem som den første ubevisste ”overføringen” mellom en mannlig terapeut og en kvinnelig klient. Eller den første tilnærmingen eller ”projiseringen” ved den første forelskelsen. Joda, vi kan alle føle at vi hele livet lengter etter vår ”tapte” halvpart, vår sjelevenn eller den perfekte partner. Men duen ovenfor (Den hellige ånd) er i berøring med en sekstagget stjerne. I tillegg dannes det, ved å føye til enda an dobbel blomst, et kors som også indikerer tallet seks. En sekstagget stjerne – eller tallet seks – symboliserer ofte makrokosmos, den store verden. Her er det med andre ord noe Kosmisk som er med i spillet, noe Høyere som finnes i denne første tilnærmingen før ”bryllupet”. Det er en hieros gamos som innledes, Det hellige bryllup som vi finner i så mange eldre kulturer. Et hellig bryllup som skulle sikre fruktbarheten for planter, dyr og mennesker. Et bryllup som fikk allmenngyldige kosmiske dimensjoner, et bryllup eller en forening som er en skapelsesakt der menneskeheten som helhet er en aktiv deltaker. 

Fra Griemillers håndskrift fra 1578

Blomstene ser i det tsjekkiske håndskrift fra 1578 ut til å være farget rødt og hvit. Dette bringer tankene hen på roser og liljer (som så ofte brukes i Rosenkorsemblemer – Se f. eks. Secret Symbols of the Rosicrucians, Altona 1785). Eller Salomos høysang 2. kap: Jeg er Sarons blomst, dalenes liljer. Salomos høysang er et av de vakreste kjærlighetsdikt fra oldtiden som finnes! Men rosen innenfor alkymien står ikke bare for kjærlighet, begjær, men også for ”den røde tinkturen”, livets eliksir. Liljene er da den ”hvite tinkturen”, metallenes forvandler. Eller igjen de solare og lunare krefter. 

Håndskrift fra St. Gallen 1600-tallet

I dette håndskrift fra St. Gallen (1600-tallet) er blomstene farget litt annerledes. Men her er det i tillegg en tysk tekst skrevet for hånd på emblemet. Den er litt vanskelig å tyde, men kongen sier noe slikt som ”Jeg er en mektig konge som lengter etter mitt viv”. Dronningen erklærer seg også som dronning og snakker om sin sarte kjærlighet (klarer ikke å tyde alle ord her). Teksten i midten er på latin og her nevnes det den røde, svarte og hvite tilstanden, de tre tilstander eller stadier i det alkymiske opus som vi også fant i de tre vannstråler i Merkurbrønnen (se der). Nigredo, det svarte, er da død og forråtnelse, det hvite (albedo) er en ny belivelse, det røde (rubedo) er kronen på verket. Det er den prosessen som skal gjennomgås: både av metallene under jorden eller i alkymistens laboratorium (alkymisten hjelper dermed naturen med sin kunst. Fremskynder en prosess som ellers ville ta æoner av tid). Den prosessen skal gjennomgås av alle levende vesener, først og fremst mennesket på jorden, og på Det kosmiske plan i himmelen.

Merkurbrønnen i Rosarium philosophorum. Emblem 1

Merkurbrønnen

Det første emblem i originalen fra 1550

Teksten under emblemet er på tysk og betyr direkte oversatt: 

Vi er begynnelsen på metallene og deres første natur/

Kunsten (= alkymien) lager gjennom oss den høyeste tinktur/

Ingen brønn eller vann er lik meg

Jeg gjør frisk både fattig og rik.

Og er dog samtidig giftig og dødelig.

Fra søylen midt i brønnen strømmer tre vannstråler so har navn: Acetum fontis (kildens eddik), Aqua Vitae (Livets vann) og Lac Virginis (jomfruens melk).

Rundt brønnkanten står det: Sic unus est M (ercurius) mineralis, M(ercurius) vegetabilis, M(ercurius) animalis = Slik er mineralrikets, planterikets og dyrerikets merkur ett. Det gjentar det som star skrevet over den tohodete dragen: mineralis, vegetabilis, animalis. 

Samme emblem fra et håndskrift i farger

Her finner vi korrespondansen: som foroven så her nede. Her ser vi hele skapelsen: utgangspunkt, prosessen og slutten av det hele. Det er prima materia og De vises sten i et evig NU. Det er den brønnen kongen og drønningen (det maskuline og det feminine aspektet av hele skaperverket, samt av vår psyke) skal senkes ned i og oppleve omfavnelsene, død, forråtnelse og gjenoppstandelse som en enhet. Brønnen selv kan her oppfattes som det ubevisstes osean. Eller som livmoren. Vi ser de fire elementer, representert ved de fire stjerner i hvert hjørne, samt kvintessensen ved den femte stjernen mellom sol og måne. Sol og måne er arketypene for det aktive og passive, det maskuline og det feminine eller motsetningspar av enhver art som skal forenes.

Kronen av søylen på brønnen åpner seg som en blomst mot den femte stjernen, kvintessensen.

De tre vannstråler symboliserer tre motstridende prosesser ved hele skapelsen – samt vår psyke – som blir ett i denne brønnen. Den første: den etsende eddik, er det oppløsende element. Det som frembringer ”nigredo” – eller destruksjonen, forråtnelsen, at alt blir svartere enn svart. Livets vann er det middelet som sørger for en ny start, en belivelse, en gjenoppstandelse. Det er det som alkymisten betegner som ”albedo”, den hvite tilstanden der alt lysner. Og Jomfruens melk er det som skal nære det barnet som oppstår fra foreningen av motsetningene, foreningen av Sol og Måne. Det er det nye som blir født i prosessen. "Jomfruens melk" er den næringen som får dette ”filosofiske barnet” til å vokse og modne. Michael Maier sier et sted: "Stenen skal næres som et barn med Jomfruens melk”. Det er den siste tilstanden som betegnes som ”rubedo” (den røde sten).

I et tysk manuskript fra 1600-tallet fremstilles disse tre strømmer noe annerledes. Her symboliseres de med alkymistens symboler for de tre prinsipper: merkur, sulfur og salt: eller spiritus (ånd), anima (sjel) og corpus (legeme). Eller det spirituelle, mentale og materielle. Det er disse tre elementer i mennesket som på sett og vis ligger i strid med hverandre, og vår oppgave er å bringe dem i harmoni. 

Fra et tysk håndskrift av Rosarium fra 1600-tallet

Her er det mye å reflektere over. Ved å betrakte illustrasjonene kan mye åpenbare seg og integreres i vår bevissthet. Det beste er en meditativ metode der bildet kommuniserer med vår sjel.