Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophporum

Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophorum

Unnfangelse og forråtnelse fra originalutgaven av Rosarium philosophorum 1550

Tittelen på det som hender etter Sol og Luna, kongen og dronningen, har forent seg i en kjærlighetsakt, er Conceptio seu Putrefactio  (unnfangelse eller forråtnelse). Selve den tyske billedteksten sier: Her ligger kongen og dronningen død, sjelen skiller seg med stor nød.

Brønnen har blitt en sarkofag, kongen og dronningen har smeltet sammen til en hermafroditt, en kropp med to hoder. Det mannlige og kvinneliges sammensmeltning og forening har ført til en stillstand og død. Når motsetninger oppheves, er noe av ”drivkraften” borte. Døden er også det som alkymisten betegner som nigredo, det svarte. Men som den medfølgende latinske teksten sier: Ødeleggelsen av det ene er begynnelsen av noe annet.

Noe må dø for at det nye kan bli født. Det gjelder både i jordsmonnet, der frøet blir sådd, men det gjelder også i våre egne liv der all forandring innebærer at noe må ”dø”, både psykisk og fysisk. Uten død, intet nytt liv. Dette mellomstadiet kan rent psykisk fortone seg som ”sjelens mørke natt” eller en dyp depresjon. Døden er samtidig en unnfangelse, natten en gjennomgang til det nye lyset. 

Men jeg får samtidig, ved siden av bilde av et såkorn som må dø i jorden, en annen assosiasjon. Når solen og månen er ”forent” på himmelen i en solformørkelse, får vi også en fornemmelse av døden, det svarte. I en total solformørkelse kommer alt, midt på høylyse dag, til en fullkommen stillstand. Som foroven, så her nede – sier Smaragdtavlen: noe som skjer nede i jorden, kan også skje oppe på himmelen.

Total solformørkelse

Som vi alle vet, etter enhver solformørkelse, kommer solen tilbake. Etter enhver natt finnes det et morgengry. Etter enhver langfredag finnes det en påskemorgen. 

Samme motiv i en versjon fra 1622 (Mylius: Philosophia reformata)

Coniunctio - et samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

CONIUNCTIO. Et reelt samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

Emblem 5 i Rosarium philosophorum fra 1550

Selve ”coniunctio” eller foreningen og sammensmeltingen kalles også for COITUS. På 1500-tallet var man sannelig ikke spesielt prippen. Her vises det et samleie i all tydelighet. Når vi kommer til et lignende bilde i neste fase i prosessen (emblem 11), skal vi se at den erotiske symbolikken blir enda tydeligere og mere fremtredende.

Den tyske billedteksten betyr oversatt: O Luna, gjennom min omfavnelse og søt munn, blir du vakker, sterk og mektig som jeg er. Hun sier: O Sol, du kan kjennes overordnet alt lys, men trenger meg likevel som hanen trenger hønen.

Nå har havet, vannet, det ubevisste, slukt dem begge. Den latinske teksten sier noe slikt som: Naturen og ditt arbeid er velsignet fordi du kan gjøre det perfekte ut av det imperfekte. Denne naturen må anvendes ren, renset, rå, jordnært og på rett sett. Foren derfor vårt gjæringsstoff med sin søte søster og de vil avle en sønn som blir større enn sine foreldre. Kvinnen inkluderer mannen i sin buk, hun omfavner ham med slik kjærlighet at hun har tatt ham helt opp i sin natur og oppløst ham i ikke delbare partikler. Unnfangelsen forandrer blodet som før var som melk .. den hvitskimrende kvinnen og den rødlige mannen, de omfavner hverandre og blir et par. De løser seg opp og bringes sammen igjen. To var de og de blir til ett. Ånden kan bare bli gjort legemlig og kroppen åndelig, hvis de først har blitt renset fra all urenhet.

Det mannen og kvinnen avler, er større enn alt lys i hele verden. Selv om dette samleie også sammenlignes med kopuleringen av hunder, blir likevel avkommet de avler, et himmelsk lys som skal bevare oss i denne og i andre verdener. Kanskje siktes det her til det opprinnelige lysvesen som eksisterte før skapelsen, det kabbalahen ville ha kalt Adam Kadmon. Det vesen som hadde et legeme av stråleglans. Når Rosarium sier videre et det finnes tre slags De vises sten, mineralstenen, plantestenen og dyrestenen, og at de har tre navn, men er en i essens, så kan man ikke la være å tenke på at de gamle alkymister også syslet med å trekke ut essensen av planter for å helbrede, ikke bare essensen eller sjelen av metaller for å forvandle dem. I så måte var de kanskje forløpere til den senere homeopatien.

Det er helt tydelig at de gamle alkymister tenkte helhetlig. Verden hang fremdeles sammen, delen var lik helheten og helheten lik delene. Mikrokosmos (mennesket, dyr, planter, mineraler) er lik makrokosmos, det store univers. Så ja, dette er en svært så menneskelig coitus, men det er også en forening mellom stoffer, mellom planter og dyr. Samt en forening i det himmelske, en befruktning i de høyere sfærer. En helbredelse der også det arketypisk mannlige og det arketypisk kvinnelige, agape og eros møtes – i kjærlighet, for å frembringe et tredje. 

Samme emblem fra et manuskript fra 1600-tallet

Samme symbolikk hos Griemiller 1578, men en smule avdempet, siden det foregår i en glassbeholder

Og enda mere avdempet hos Mylius 1622

Sol og Luna stiger ned i badet. Emblem 4 i Rosarium

Sol og Luna tar et bad

Emblem 4 i Rosarium philosophorum

Emblem fire i Rosarium philosophorum fra 1550

Kongen og dronningen stiger nå ned i et bad. Vi er på sett og vis tilbake til det første emblem, Merkurbrønnen. Vi er igjen i det ubevisste, eller som Jung ville ha kalt det: det kollektiv ubevisste. Eller uterus der nytt blir til. Men den runde brønnen fra emblem 1 er nå blitt sekskantet. Også blomstene som fortsatt holdes av de tre hovedfigurene (kongen, dronningen og duen) danner en sekskantet figur. Man kan ikke la være å tenke på et hjul her med seks eker. Det er også påfallende at det er BLOMSTER som går igjen i emblemene 2-4. Noen mener at dette viser til planteriket, eller det vegetative nervesystem i mennesket. For i emblemene som følger, skal vi være vitne til en død og deretter en oppstandelse som leder tankene hen til såkornet som må dø i jorden for å gi grobunn for nytt liv. Vi vet for øvrig også at såkornets død og nytt liv (kornaksene) spilte en stor rolle i de eleusinske mysterier. De kretset nettopp rundt Demeter, innhøstingens og årstidenes gudinne, og hennes datter Persefone. Datteren som ble underverdenens gudinne og fikk lov til å returnere til jorden i seks måneder, den tiden der alt på jorden blomstrer.

Når det gjelder det vegetative nervesystem i mennesket, er det mange som hevder at alkymien i både Øst og Vest gikk ut på å påvirke nettopp det og ved hjelp av denne påvirkningen skape rett og slett et nytt legeme. Et legeme som er udødelig.

Å dukke ned i vann betyr også oppløsning, alkymiens ”solutio”. Eller i psykologisk henseende løsning av et problem. Transformasjonsprosessen er nå i gang. Det sekskantede badet minner for øvrig også om en døpefont eller kalken i den katolske messen.

Vi kan si at ånd og substans (kongen og dronningen) skal løses opp, men samtidig viser både duen ovenfor og vannet under at sjelen, med sin doble natur, er den som skal stå for en ny forbindelse. Den sekskantede stjernen, eller hjulet, gir også et løfte om både beskyttelse og den kommende fullendelsen av verket.

Den latinske hovedteksten som ledsager dette emblemet, er noe kryptisk. Den sier at fra naturen av to legemer skal vår sten bli ekstrahert. Før eliksiren kan fremtre. Teksten sammenligner også dette vannet i brønnen (badet) med vinden fra tabula smaragdina, der det heter om Stenen: Sola er dets far og månen dets mor. Vinden bar det i sin buk. Jorda er dets amme. Rosarium føyer til: Det er klart at vinden er luft, og luft er liv og liv er sjel, det vil si olje og vann. Videre sier teksten: kroppen er Venus og kvinnen, ånden er Merkur og mannen. Sjelen er Sol og Luna. Kroppen må smelte inn i sin første materie som er Merkur (kvikksølv). Vår Merkur kan bare bli til ut av smeltede kropper, ikke gjennom vanlig flytendegjøring, men bare med den som varer helt til mannen og kvinnen er forent i det sanne ekteskap…

Ser vi rent bort fra at det her også omtales kjemiske prosesser som alkymisten syslet med i sitt laboratorium, så er det mye å kontemplere over hvis vi overfører disse prosesser til alkymisten, eller mennesket selv, og i sin ytterste konsekvens til hele kosmos. 

Det tsjekkiske manuskriptet fra 1578 viser samme hendelse litt annerledes. Her skal prosessen foregå i en glasskolbe. 

Griemillers Rosarium emblem 4 fra 1578

Johann Daniel Mylius tok opp hele serien av emblemene fra Rosarium philosophorum i Philosophia reformata fra 1622. Her er hans versjon: 

Johann Daniel Mylius´versjon (1622) av emblem 4 i Rosarium

Den nakne sannhet. Emblem 3 i Rosarium

Den nakne sannhet

Emblem 3 fra Rosarium philosophorum

Emblem 3 i Rosarium philosophorum fra 1550

Neste fase i prosessen fremstiller motsetningsparet avkledd. Sol og luna, konge og dronning, det maskuline og det feminine, det aktive og det passive, vår animus og vår anima, det bevisste og det underbevisste, begynner å nærme seg hverandre. Han holder nå blomsten i sin høyre hånd som hun griper med sin høyre. Hun holder blomsten med sin venstre hånd som han griper med sin venstre. “Bryllupet” kan innledes. 

Bevisstgjøringsprosessen er i gang. 

Her sier kongen eller solen: O Luna, la meg bli din gemal. Dronningen sier: O Sol, jeg skal alltid adlyde deg på den rette måten.  Mens påskriften for duen er latin og betyr: Det er ånden (spirit) som levendegjør (i en senere utgave: som forener).  Blomstene er nå enkle og tre i antall, men de danner med sine krysninger fortatt en slags sekskantet stjerne. Tallet seks kan, som tidligere nevnt symbolisere makrokosmos, den store verden. Men siden en radius av en sirkel er lik en av sidene i en sekskant, er tallet seks også nært knyttet til sirkelen.  Eller fullendelsen av det store verk (opus magnum).

I alle fall er det helt klart at vi her ikke bare ser en innledning til et høyst jordisk samleie (som vi skal se i de følgende illustrasjoner), det ER et hellig bryllup som skal fullføres, et som står for noe kosmisk. En hieros gamos med andre ord.

Håndskrift av Rosarium philosophorum fra 1600-tallet

I denne kolorerte illustrasjonen fra et senere håndskrift (St. Gallen), finnes det også en tysk tekst under rosen som duen (Den hellige ånd) holder. Den er litt vanskelig å tyde, men Sol sier noe om at slik føder du (et eller annet) og hun svarer noe a la at de først må ta et bad (noe som jo også skjer i neste illustrasjon).

Griemiller 1578

Og her er den tsjekkiske versjonen fra 1578.

Sol og Lunas kurtise. Emblem 2

Sol og Lunas kurtise

Emblem 2 i Rosarium philosophorum

Sol og Luna i originalen fra 1550

I originalen fra 1550 ledsages dette emblem ikke av noen billedtekst. Men like under står det i hovedteksten (på latin) Husk vel at ingenting i vår lærde kunst (= alkymi) er skjult av filosofene (= alkymistene, de vise), bortsett fra kunstens hemmelighet. … (se under: Innholdet i Rosarium philosophorum).

Her er det med andre ord noe ”skjult” som foregår. De to motsetninger, i gestalt av kongen og dronningen eller sol (Sol) og måne (Luna), nærmer seg hverandre, men på et ubevisst, hemmelig plan. De er fortsatt høvisk påkledde (noe som skal forandre seg i neste emblem). De rekker hverandre venstre hånd, helt mot sedvane. Venstre står for det ubevisste, skjulte. Med høyre hånd rekker de hverandre doble blomster, mens en due ovenfra føyer til enda en dobbel blomst. Duen er i berøring med en sekstagget stjerne.

Det finnes mange mulige tolkninger. Her kommer min personlige. Før skapelsen er alt ETT. Med skapelsen kommer motsetningene inn i verden: det aktive (sol) og det passive (måne), eller det maskuline og det feminine (C. G. Jung ville ha kalt det animus og anima), lys og mørke... Her tenker vi umiddelbart på de to motsetningssøyler innen Kabbalah, eller de to søyler i forskjellige Ordener, slik som for eksempel hos Frimurerne eller Martinister. Det er nå menneskets oppgave å forsone disse motsetninger, i sitt eget vesen, men også i verdenen, for dermed å muliggjøre veien tilbake til enhet. Men en enhet som er beriket med noe nytt og større.

Jung tolket dette emblem som den første ubevisste ”overføringen” mellom en mannlig terapeut og en kvinnelig klient. Eller den første tilnærmingen eller ”projiseringen” ved den første forelskelsen. Joda, vi kan alle føle at vi hele livet lengter etter vår ”tapte” halvpart, vår sjelevenn eller den perfekte partner. Men duen ovenfor (Den hellige ånd) er i berøring med en sekstagget stjerne. I tillegg dannes det, ved å føye til enda an dobbel blomst, et kors som også indikerer tallet seks. En sekstagget stjerne – eller tallet seks – symboliserer ofte makrokosmos, den store verden. Her er det med andre ord noe Kosmisk som er med i spillet, noe Høyere som finnes i denne første tilnærmingen før ”bryllupet”. Det er en hieros gamos som innledes, Det hellige bryllup som vi finner i så mange eldre kulturer. Et hellig bryllup som skulle sikre fruktbarheten for planter, dyr og mennesker. Et bryllup som fikk allmenngyldige kosmiske dimensjoner, et bryllup eller en forening som er en skapelsesakt der menneskeheten som helhet er en aktiv deltaker. 

Fra Griemillers håndskrift fra 1578

Blomstene ser i det tsjekkiske håndskrift fra 1578 ut til å være farget rødt og hvit. Dette bringer tankene hen på roser og liljer (som så ofte brukes i Rosenkorsemblemer – Se f. eks. Secret Symbols of the Rosicrucians, Altona 1785). Eller Salomos høysang 2. kap: Jeg er Sarons blomst, dalenes liljer. Salomos høysang er et av de vakreste kjærlighetsdikt fra oldtiden som finnes! Men rosen innenfor alkymien står ikke bare for kjærlighet, begjær, men også for ”den røde tinkturen”, livets eliksir. Liljene er da den ”hvite tinkturen”, metallenes forvandler. Eller igjen de solare og lunare krefter. 

Håndskrift fra St. Gallen 1600-tallet

I dette håndskrift fra St. Gallen (1600-tallet) er blomstene farget litt annerledes. Men her er det i tillegg en tysk tekst skrevet for hånd på emblemet. Den er litt vanskelig å tyde, men kongen sier noe slikt som ”Jeg er en mektig konge som lengter etter mitt viv”. Dronningen erklærer seg også som dronning og snakker om sin sarte kjærlighet (klarer ikke å tyde alle ord her). Teksten i midten er på latin og her nevnes det den røde, svarte og hvite tilstanden, de tre tilstander eller stadier i det alkymiske opus som vi også fant i de tre vannstråler i Merkurbrønnen (se der). Nigredo, det svarte, er da død og forråtnelse, det hvite (albedo) er en ny belivelse, det røde (rubedo) er kronen på verket. Det er den prosessen som skal gjennomgås: både av metallene under jorden eller i alkymistens laboratorium (alkymisten hjelper dermed naturen med sin kunst. Fremskynder en prosess som ellers ville ta æoner av tid). Den prosessen skal gjennomgås av alle levende vesener, først og fremst mennesket på jorden, og på Det kosmiske plan i himmelen.

Merkurbrønnen i Rosarium philosophorum. Emblem 1

Merkurbrønnen

Det første emblem i originalen fra 1550

Teksten under emblemet er på tysk og betyr direkte oversatt: 

Vi er begynnelsen på metallene og deres første natur/

Kunsten (= alkymien) lager gjennom oss den høyeste tinktur/

Ingen brønn eller vann er lik meg

Jeg gjør frisk både fattig og rik.

Og er dog samtidig giftig og dødelig.

Fra søylen midt i brønnen strømmer tre vannstråler so har navn: Acetum fontis (kildens eddik), Aqua Vitae (Livets vann) og Lac Virginis (jomfruens melk).

Rundt brønnkanten står det: Sic unus est M (ercurius) mineralis, M(ercurius) vegetabilis, M(ercurius) animalis = Slik er mineralrikets, planterikets og dyrerikets merkur ett. Det gjentar det som star skrevet over den tohodete dragen: mineralis, vegetabilis, animalis. 

Samme emblem fra et håndskrift i farger

Her finner vi korrespondansen: som foroven så her nede. Her ser vi hele skapelsen: utgangspunkt, prosessen og slutten av det hele. Det er prima materia og De vises sten i et evig NU. Det er den brønnen kongen og drønningen (det maskuline og det feminine aspektet av hele skaperverket, samt av vår psyke) skal senkes ned i og oppleve omfavnelsene, død, forråtnelse og gjenoppstandelse som en enhet. Brønnen selv kan her oppfattes som det ubevisstes osean. Eller som livmoren. Vi ser de fire elementer, representert ved de fire stjerner i hvert hjørne, samt kvintessensen ved den femte stjernen mellom sol og måne. Sol og måne er arketypene for det aktive og passive, det maskuline og det feminine eller motsetningspar av enhver art som skal forenes.

Kronen av søylen på brønnen åpner seg som en blomst mot den femte stjernen, kvintessensen.

De tre vannstråler symboliserer tre motstridende prosesser ved hele skapelsen – samt vår psyke – som blir ett i denne brønnen. Den første: den etsende eddik, er det oppløsende element. Det som frembringer ”nigredo” – eller destruksjonen, forråtnelsen, at alt blir svartere enn svart. Livets vann er det middelet som sørger for en ny start, en belivelse, en gjenoppstandelse. Det er det som alkymisten betegner som ”albedo”, den hvite tilstanden der alt lysner. Og Jomfruens melk er det som skal nære det barnet som oppstår fra foreningen av motsetningene, foreningen av Sol og Måne. Det er det nye som blir født i prosessen. "Jomfruens melk" er den næringen som får dette ”filosofiske barnet” til å vokse og modne. Michael Maier sier et sted: "Stenen skal næres som et barn med Jomfruens melk”. Det er den siste tilstanden som betegnes som ”rubedo” (den røde sten).

I et tysk manuskript fra 1600-tallet fremstilles disse tre strømmer noe annerledes. Her symboliseres de med alkymistens symboler for de tre prinsipper: merkur, sulfur og salt: eller spiritus (ånd), anima (sjel) og corpus (legeme). Eller det spirituelle, mentale og materielle. Det er disse tre elementer i mennesket som på sett og vis ligger i strid med hverandre, og vår oppgave er å bringe dem i harmoni. 

Fra et tysk håndskrift av Rosarium fra 1600-tallet

Her er det mye å reflektere over. Ved å betrakte illustrasjonene kan mye åpenbare seg og integreres i vår bevissthet. Det beste er en meditativ metode der bildet kommuniserer med vår sjel.

Innhold av Rosarium philosophorum

Innholdet i Rosarium philosophorum

Noen generelle betraktninger

Startside av original på latin

Rosarium har en lengre tekst knyttet til hvert emblem. Å forsøke å lese denne teksten, kan være en ganske frustrerende oppgave. Slik som med mange av de gamle alkymistiske tekster, er den full av gåter. Her brukes ord og uttrykk som ”vår sulfur (svovel)”, ”vår merkur (kvikksølv)”, ”vårt gull som ikke er vanlig gull” etc. Vi skjønner at her må det til en slags bruksanvisning. Det er godt mulig at datidens leger og kjemikere forstod. I alle fall viser noen av de gamle bøker (som man nå kan finne i digitalisert form på nettet) at de opprinnelige eiere av boken leste den flittig. Her finnes på mange sider understrekninger i selve teksten, Nota bene samt en rekke andre symboler og bemerkninger i sidemargen. Dette viser jo at her ble det forstått en del. Men vi som glimtvis mener å forstå noe for deretter å havne i total forvirring, kan trøste oss med det som blir sagt et sted i teksten: Husk vel at ingenting i vår lærde kunst (= alkymi) er skjult av filosofene (=alkymistene, de vise), bortsett fra kunstens hemmelighet. Den er det ikke tillatt å avsløre for noen, for den som skulle gjøre det, ville bli fordømt og utsette seg for Guds harme og dø i lammelse. 

Rosarium beskriver hvordan man lager ”De vises sten”. Denne stenen kan både forstås som en universalmedisin som kan helbrede alle sykdommer, som et universalmiddel som kan forvandle alle metaller – og sist men ikke minst: som en tilstand av illuminasjon av alkymisten selv. Selve teksten siterer mange andre av de gamle ”filosofer” eller alkymister, som Geber, Hermes, Aristoteles og Platon. Teksten veksler til stadighet mellom ren fysisk alkymi, med sine eksperimenter med substanser – og åndelig alkymi der oppgaven er en indre forvandling av de ulike krefter i menneskets sjel. Det er dette siste vi skal konsentrere oss om ved hjelp av emblemene. Den fysiske prosessen blir i teksten et speil for sjelens utvikling, og sjelens indre erfaringer blir projisert ut på ytre prosesser i laboratoriet og den naturlige verden. Mens alkymistiske bøker fra 1600-tallet av våget å uttrykke den ”åndelige, spirituelle” alkymiens dype sannheter også med rene ord, er den her fortsatt mer skjult i teksten, men desto mer uttrykt i emblemenes symboler. 

(Selve teksten på engelsk kan man lese her: http://www.alchemywebsite.com/rosary0.html. Se ellers til denne innledningen: University of Glasgow Library, Special collections department. Book of the Month, april 2009; samt Adam McLean: A Commentary on the Rosarium philosophorum - The Alchemy Website).

Det finnes mange tolkninger av emblemene: fra Carl Gustav Jung og hans etterfølgere, fra utgivere av diverse håndskrifter, fra frimurere. En helhetlig tolkning av strukturen av emblemene, med alle 20 inkludert, er det, såvidt jeg kan se, imidlertid kun Adam McLean som har forsøkt seg på (Se Commentary – the Alchemy Website).

Sekvensen etter Adam McLean

 

Adam McLean deler emblemene inn i en triade. Emblemene 1-3, sier han, introduserer oss til Prima Materia, substansen for vårt arbeide med transmutasjonen. De er altså en slags forberedelse. Illustrasjonene 4-10 er første del av transmutasjonen som leder til skapelsen av ”Den hvite stenen” (vi kommer tilbake til hva dette begrepet kan være, når vi gjennomgår hvert emblem for seg). Den prosessen gjentas, med en del mindre forandringer, i illustrasjonene 11-17. Dette arbeide fører til at ”Den røde stenen” blir skapt. De siste tre, illustrasjonene 18-20, gir oss fullendelsen av dette arbeide, eller opus magnum. Opplysning, illuminasjon, Kristusbevissthet …

Rosarium philosophorum: opprinnelse, ettervirkning

Rosarium philosophorum

Filosofenes rosehave

I denne gjennomgangen av et av de mest spennende verk innen alkymien-hermetismen er det planlagt følgende:

1.   Første del vil gi en beskrivelse av hvor vi finner dette verk, hvilke andre alkymistiske manuskript fra middelalderen som kan ha påvirket det, og hvordan det fortsatte å fascinere helt frem til vår tid.

2.   Andre del vil gi en kort gjennomgang av hva verket som  helhet, med sine 20 emblemer prøver å fortelle oss.

3.   Deretter skal hvert enkelt emblem gjennomgås nærmere. Det blir dermed 20 videre deler. 22 deler i alt.

Hvor kommer Rosarium philosophorum ifra?

Tittelside av De Alchimia ... med hermafroditten fra Rosarium

Den første trykte utgaven stammer fra 1550, Frankfurt. Der er det annen del av De Alchimia Opuscula complura veterum philosophorum (Flere små skrifter om alkymi av de gamle filosofer).

Boken inkluderer 20 tresnitt med tysk påskrift som illuderer Rosariets alkymistiske prosess. Teksten ellers er latin.

Boken inkluderer også tittelsiden der vi ser filosofene diskutere den ”rette måten” og den ”eksakte progresjonen” for å produsere ”De vises sten”. Her sies det også at ”figurene” eller emblemene viser hvordan dette kan fullbyrdes.

Tittelside av annen del av de Alchimia

Vi vet i alle fall at det eksisterte et slags alkymistisk ”rosarium” før det. I Giovanni Lacinius, Pretiosa margarita novella... Venezia, 1546, finnes det et kapittel som skal være et sammendrag av Arnold de Villanovas alkymistiske skrifter om tilberedelsen av ”De vises sten”. (En engelsk oversettelse finnes her: http://www.alchemywebsite.com/arnoldus.html).  Arnaldus de Villanova var en spansk lege, kjemiker, forsker og lærd på 1200-tallet. Det verket som det siktes til er kalt: Liber appellatus thesaurus thesaurorum, Rosarius philosophorum. Villanovas forfatterskap av denne første ”Rosarius” (av roser) bestrides av noen, men uansett er det ganske sikkert at den i store deler bygger på arabiske kilder. Dermed rimer det også med en spansk første forfatter, siden Spania var en smeltedigel for både kristne, muslimer og jøder. Vi vet også at det var araberne eller muslimer som videreførte oldtidens alkymi og hermetisme. Dermed  er det takket være dem at Europa gjenoppdaget disse åndsstrømninger i middelalderen og renessansen.
 

Noen av illustrasjonene finner vi i et annet alkymistisk verk: Det tyske Buch der heiligen Dreifaltigket (Den hellige trefoldighetens bok). De første manuskript er fra ca. 1410 – 1419 og det finnes flere bevarte kopier fra samme århundre, samt fra senere århundre. Manuskriptene beskriver den alkymistiske prosessen med kristne termer, her kombineres dermed – helt i tidens ånd – alkymi og kristen mystikk. Det alkymistiske arbeide med metaller, substanser og ekstrakter som leder til ”De vises sten”, sidestilles med lidelsen, død og oppstandelse av Jesus Kristus. Tre av denne bokens illustrasjoner er nærmest direkte overtatt av Rosarium philosophorum: De to hermafrodittene samt Marias kroning. 

Marias kroning fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Marias kroning fra Rosarium

Hermafroditten fra Rosarium

Hermafroditten fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Hermafroditt fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Hermafroditt fra Rosarium

Rosarium betyr  ”rosehave”.  Men ordet betegner også en ”rosenkrans” – det katolske bønnekjede samt bønnen som er knyttet til den. Noen påstår at denne vår alkymistiske rosarium ikke har noe med det siste begrepet å gjøre. Dette tillater jeg meg å betvile. For rosenkransen er tett knyttet opp mot Maria. I kristen ikonografi symboliser roser nettopp jomfru Maria, Jesu mor. Marias kroning – se ovenfor – er nestsiste emblem i Rosarium philosophorum. Utdraget fra Villanovas ”Rosarius” avsluttes med: Lovpriset være Trefoldigheten og æret være Den hellige jomfru Maria. Det er heller ikke noe tvil om at det kvinnelige element i hele billedserien samt dels den medfølgende teksten, er ganske sterk. Umiddelbart kommer man til å tenke på rosens symbolikk gjennom tidene: det feminine, kjærlighet … Her erindrer vi også den franske ”Roman de la rose” fra 1200-tallet. Et kjærlighetsdikt, en drømmevisjon, som ble uhyre populær. Rosen her er navnet på den kvinnelige hovedpersonen, men også symbolet på den kvinnelige seksualitet generelt.  Dermed går også tankene til trubadurenes lovprisning av kvinnen, samt til Gralslegenden fra middelalderen. Gralen kan – blant en del annet – oppfattes som et symbol for det feminine, slik som sverdet symboliserer det maskuline. Det gralsridderen lette etter var nettopp denne helheten, denne foreningen av det arketypisk feminine og arketypisk maskuline til et høyere vesen – og dermed et vesen som også er forent med det guddommelige. Noe som vi skal se også billedserien i Rosarium vil frem til.

Etter den trykte utgaven fra 1550 ble det også laget en mengde manuskripter av dette verk, med emblemene i farger og en del variasjoner. Men hovedtrekkene er tatt med i alle. Manuskriptene fra slutten av 1500-tallet og helt til 1800-tallet er bevart i ulike bibliotek. Andre alkymistiske forfatter brukte også emblemene, i noe omarbeidet form: blant dem J. D. Mylius' Philosophia reformata , Frankfurt 1622 og Daniel Stolcius' Viridarium chemicum (Den kjemiske lysthave), Frankfurt 1624. Det finnes en tidlig oversettelse til tsjekkisk (1578), i manuskriptform og med vakre fargebilder.  Manuskriptet er laget av Jaroš Griemiller. Interessen for alkymi var meget sterk i Tsjekkia og fikk sin kulminasjon noen år senere under Rudolph II i Praha. Tidlig ble Rosarium også oversatt til både tysk og fransk. En engelsk oversettelse kom først på 1700-tallet, basert på manuskripter som nå er bevart i Glasgow (MS Ferguson samling). 

Alkymi kom i vanry i moderne tid. Den ble lenge betraktet som en pseudo-vitenskap (troen på at man kunne lage gull av uedle metaller), en bedragersk og ineffektiv forløper til moderne kjemi. Det er først og fremst en følge av Carl Gustav Jungs innsats at vårt syn på alkymi er drastisk forandret. Jung fremhevet med ettertrykk at alkymien er en åndelig kunst som har den psykologiske transformasjon av alkymisten selv som sitt viktigste mål. Emblemene representerer sterke arketyper som kan tas i bruk i individuasjonsprosessen. 


Carl Gustav Jung beskjeftiget seg inngående og gjennom mange år med alkymi. For han ble gjenoppdagelsen av alkymien og dens psykologiske betydning et avgjørende skritt i utformingen av hans egen analytiske psykologi. Rosarium Philosophorum fra 1550 var utgangspunkt for Jungs Die Psychologie der Übertragung (The Psychology of Transference),  Zürich 1946. Emblemene blir her underkastet en grundig analyse.