Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum

Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum

Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum fra 1550

I motsetning til den første sekvensen, får vi nå et bad ETTER foreningen. Emblem 12 svarer dermed til emblem 4 (se omtale av emblem 4 mars 2012).

Tittelen på bilde er: illuminasjon. Den tyske teksten betyr oversatt: Her er Sol sunket ned igjen og har druknet i filosofenes merkur.

Det er altså nå det maskuline som skal ta et bad i det underbevisste. Det er den bevingete sol, gullet, som drukner nå i transformasjonens beholder.

Interessant igjen en passasje fra den latinske teksten lagt i Raymunds munn:

Derfor er foreningen av to ting nødvendig i vårt arbeide. For som Geber sier i sin Perfekte Lære, gull er det mest verdifulle metall, for det er en sjel som forener ånden med kroppen, det vil si med det imperfekte. For som et menneskets kropp uten sjel er død og ubevegelig, slik er en uren kropp uten gjæringsmiddel, som er dets sjel, jordisk og vegetabilsk …

Jovisst hadde metaller sjel i alkymistens øyne.

Emblem 12 fra et manuskript fra 1600-tallet

Fra et engelsk manus fra 1700-tallet. Fergussons samling universitet Glasgow

Samme emblem hos Mylius: philosophia reformata 1622

Slik som den elskende setter seg i forbindelse med den elskedes sjel i kjærlighetsakten, slik søker jegeren hos naturfolk å nå dyrets sjel – eller dyreartens ånd – før han jakter på det og nyttiggjør seg det. Han ber nærmest om tillatelse for å drepe dette ene dyret av deres art. Også dette er en slags kjærlighetsakt i naturfolkenes verdensbilde. På samme måte prøver den urtekyndige å få forbindelse med legeplantens essens – for dermed å vite hva som er til gavn. Og alkymisten setter seg i forbindelse med metallenes og substansens essens / sjel / ånd når han underkaster dem den lidelse det i hans øyne må innebære når han smelter, destillerer, brenner, deler og føyer dem sammen. I mine øyne ligger det en dyp kunnskap i et slikt syn på materien og alt som er skapt. For den vitner om en dyp respekt for skaperverket og alle dets riker.

Fermentering eller gjæring. Emblem 11 i Rosarium philosophorum

Fermentering. Emblem 11 i Rosarium philosophorum

Fermentering. Emblem 11 i Rosarium philosphorum fra 1550

Etter at vi har oppnådd den ”hvite stenen”, den som kan forvandle uedle metaller til sølv, eller den som får alkymisten til å beherske de lunare eller feminine krefter i sitt vesen, starter vi prosessen på nytt i emblem 11. For nå skal vi tilberede den ”røde stenen”. Vi skal også mestre de maskuline krefter i vårt vesen.

Dette er noe Carl Gustav Jung ikke tok med i sin analyse og dermed har de fleste jungianere ignorert de 10 siste emblemer. Men, som Adam McLean påpeker, dette bør ikke ignoreres hvis man skal få en forståelse for hva Rosarium vil fortelle oss. For meg personlig er dette en pekepinn på at vi gjennomgår prosessene mange ganger på vei mot ”opplysning”, vi gjentar ting som i en spiral.

Emblem 11 henger sammen med emblem 5 (se omtalen mars 2012). Men nå er tittelen på bilde fermentering eller gjæring. Den tyske teksten betyr oversatt: her blir Sol atter lukket inn og overøst med filosofenes merkur.

Erotikken i dette bilde er enda mer fremtredende enn i emblem 5, ja den er så iøynefallende at dette ble sensurert så sent som i 1970-årene, da dette bilde ble brukt på et plateomslag.

Plateomslag fra 1974

Men det som også blir oversett svært ofte, er at det nå er kvinnen, dronningen, Luna, som er den aktive. Det er faktisk hun som ligger på toppen. Det kommer svært så tydelig frem i det fargelagte bilde fra et manuskript fra 1600-tallet.

Manuskript av Rosarium fra 1600-tallet

Samtidig som erotikken er svært så humant i den foreningen, har både kvinnen og mannen beholdt sine vinger fra emblem 10. Denne foreningen av substanser, metaller, tinkturer i alkymistens laboratorium, er løftet inn i en spirituell sfære. Som foroven, så her nede – heter den eldgamle alkymistiske teksten Tabula smaragdina.

Den medfølgende latinske teksten, lagt i Raimunds munn, sier da også: …kopuleringen  blir forårsaket av at de subtile deler blir transmutert og forandret til en spirituell form og essens, for det er skrevet at det tykke og grove kan ikke forene seg med det subtile, og det subtile ikke med det tykke og grove på grunn av sine motsetninger, hvis ikke det som er grovt blir konvertert til sin subtilitet ved hjelp av sin subtile ånd. Så kan de blandes sammen.

Det blir tydeligere og tydeligere at alkymisten anså materien for å ha både sjel og ånd, slik som hele skaperverket er besjelet og i sin essens spirituell. 

Samme emblem hos Mylius philosophia reformata 1622

Dronningen fødes på nytt. Emblem 10 i Rosarium philosophorum

Den nye fødsel. Emblem 10 i Rosarium philosophorum

Hermafroditt. Emblem 10 i Rosarium philosophporum 1550

Samme emblem fra et senere håndskrift

Dette bilde av et androgynt menneske, mann OG kvinne i ett, er den første triumfen av den pågående prosessen. Hermafroditten, som i alkymien er et symbol for ”De vises sten”, står på en måne, er altså hersker over de lunare eller feminine krefter i sitt vesen. Dette understrekes også av et tre der det henger 13 (11) måner. Et tre symboliserer som regel selve livet, livstreet. Her er det altså månen, Luna, sølvet, som har seiret. Vi kan også si at den alkymistiske prosessen har nådd frem til den ”hvite stenen”, den som kan forvandle ”uedle” metaller til SØLV. Den tilstanden kan også betegnes som ”albedo”: det å gjøre hvit, å gjøre åndelig, illuminere. Eller rettere sagt: den første illuminasjon. For prosessen skal gjentas igjen, vi er ikke i mål enda.

Denne REBIS, det doble menneske eller det tofoldige (som hermafroditten også kalles innen alkymien) har vinger. Vi befinner oss med andre ord i en spirituell sfære, ikke den materielle. Materien har blitt åndeliggjort. Dette overnaturlige vesen holder en kalk med tre slanger i høyre hånd og en slange som danner en sirkel i den andre. De tre slanger kan her være det jordiske motstykke til trefoldigheten i himmelen. Kalken brukes til kommunion, altså foreningen med det guddommelige. De tre slanger gjentar også de tre vannstråler fra merkurbrønnen (se omtale av emblem 1 februar 2012). Som vi så der, kunne de tre stråler symboliserer tre motstridende prosesser ved hele skapelsen – samt i vår psyke – som blir til ett i Merkurbrønnen. Men de kunne også stå for alkymistens tre prinsipper: merkur, sulfur og salt: eller spiritus (ånd), anima (sjel) og corpus (legeme).   

Slangen i den andre hånd kan være denne enheten som tilstrebes.

Vi ser også en fugl. Den er hvit. I forrige emblem så vi to svarte fugler, antagelig ravner. Innen alkymien symboliserer ravner ofte ”prima materia”, altså utgangspunktet for hele prosessen. Siden den "ravnen" nå har blitt hvit, er vi kommet et stykke på vei. Den hvite fuglen er også en gjentakelse av duen som vi så i emblem 2 og 3. Den inspirasjonen ovenfra har nå senket seg til jorden.

Emblemet ledsages av et lengre dikt på tysk. Jeg skal her gjengi en oversettelse av denne tyske teksten i sin helhet.

Her er født den edle keiserinne rik

Mestrene kaller henne sin datter lik

Hun formerer seg, føder tallrike barn

Er udødelig og ren og uten enhver lyte.

Dronningen hater døden og armod .

Hun overtreffer gull, sølv og edelsten

Og all medisin, stor og liten

Ikke noe ligner henne på jorden

For det takker vi Gud i himmelen.

Å makt tvinger meg, det nakne viv

For usalig var mitt første legeme.

Og ennå aldri var jeg blitt mor

Helt til jeg ble født for andre gang.

Da vant jeg alle røtter og urters kraft

Mot all sykdom var jeg seiersrik.

Min sønns navn var jeg da

Og forent med ham kom jeg til syne

Da jeg ble svanger med ham

Og fødte på en ufruktbar eng.

Jeg ble mor og forble likevel jomfru

Og det var lagt ned i mitt vesen

At min sønn skulle bli min far

Slik som Gud har innstiftet det i sin essens.

Moren som har født meg

Gjennom meg ble hun født til jorden.

Å betrakte noe som ett, naturlig forbundet

Det har fjellet mesterlig gjemt.

Fra det kommer fire til en

I vår mesterlige sten.

Og seks, tenkt på trefoldig

Og brakt til en vesentlig substans.

Den som kan fatte det vel

Den har fått  makten fra Gud.

Til å fordrive all sykdom

Fra metaller og menneskers legemer.

Uten Guds hjelp kan ingen oppnå det

Slik at han kan gjennomskue seg selv.

På min jord utspringer en brønn

Fra den renner to strømmer.

Den ene flyter mot Østen

Og den andre mot Vesten.

Fra den flyr to ørner og brenner sine fjær

Og faller bare ned til jorden.

Og får her nye fjær.

Sol og måne er underdanige for den.

Å herre Jesus Krist

Du som gir gavene.

Gjennom den Hellige Ånd

Den har alt i sin hånd.

Den som han gir dem til

Kan fatte mestrenes språk.

Slik at han tenker på det fremtidige liv

Der kropp og sjel blir føyet sammen igjen

Slik at de svever til sin fars rike.

Slik holder kunsten seg på jorden.

Neida, ikke lett å forstå, men NOE kan vi begripe. Vi må bare tenke på at alkymisten her snakker om en kjemisk prosess der to substanser omsider er forent. Altså noe materielt. Denne foreningen, eller "stenen" er noe som kan forvandle annen materie, forvandle uedle metaller til edle. Men den er OGSÅ et livseliksir som kan helbrede alle sykdommer. SAMTIDIG dreier det seg om en prosess i alkymistens eget indre, der motsetninger i vårt vesen går opp i en høyere enhet. Men SAMTIDIG løftets dette opp til et religiøst plan, der Jesu og Maria ses som symboler for sol og måne, gull og sølv eller det maskuline og det feminine. I dette emblem er det den feminine part som har forrang.

Fra et håndskrift fra 1600-tallet (Figürliche alchimia)

En senere variant: Mylius philosophia reformata 1622

Men forbilde for det hele stammer fra et tidlig tysk alkymistisk manuskript, Das Buch der heiligen Dreifaltigkeit (boken om den hellige trefoldigheten) fra 1400-tallet. "Boken" finnes i flere bevarte manuskript. Dette bilde fra denne boken ble oppdaget av Adam McLean på Philadelphia Free Library:

Buch der heiligen Dreifaltigkeit fra 1400-tallet

Sjelens jubel. Ortus eller sublimatio. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens tilbakekomst. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens jubel. Emblem 9 fra Rosarium philosophorum 1550

Den latinske tittelen på emblemet er: Animae iubilatio seu ortus seu sublimatio – eller sjelens jubel eller tilblivelse eller sublimering.

Den tyske teksten sier oversatt: her svinger sjelen seg ned og beliver det rensete liket igjen.

Etter at legeme har blitt vasket i den himmelske duggen, kan nå ”guttebarnet” – sjelens maskuline aspekt – returnere fra sin reise til de høyere sfærer, tilbake til den livløse hermafroditten. Dette er ”ortus” – tilblivelsen eller fødselen av en ny bevissthet. Hendelsen speiles på et vis nederst, der en fugl ovenfor bakken møter en fugl som er begravd under bakken. Dette skal antagelig antyde at prosessen ennå ikke er fullbyrdet helt, konflikten av motsetninger har ikke endelig falt til ro. Som vi skal se, kommer vi også til å gå gjennom hele prosessen en gang til, fra emblem 11 av.

Interessant er en del av den latinske teksten som medfølger. Morienus sier f. eks.: ikke undervurder asken, for den er hjertets juvel. Hermes sier: En død ting vil be gjenopplivet og noe sykt vil bli helbredet.

 

Mens Senior sier: la dampen fra oven stige ned til den nedre, og damp unnfanger fra damp. Dette guddommelige vann er Kongen som stiger ned fra himmelen. Det er den som reduserer sjelen inn i hans kropp, som livner opp igjen etter hans død. Og liv oppstår med det og etterpå skal ikke døden være. 

Litt kryptisk – som vanlig – men essensen må vel være at vi etter en indre dødsprosess (eller etter en sjelereise), kan oppnå en seier over døden.

Men den etterfølgende latinske teksten antyder også gnostiske ideer: at sjelen er fanget i kroppen og at denne kroppsliggjøring oppleves av sjelen som en straff. Litt rart at tittelen på emblemet samtidig snakker om ”sjelens jubel” eller fryd over denne fornyede forening. Men alkymister har en egen evne til å forvirre oss moderne mennesker med sine motsetningsfulle tekster. De bryr seg ikke det døyt om våre behov for logikk. Man kan av og til undres over om dette er gjort med vilje, for nettopp å få mennesker til å gi slipp på tankene. Dermed kan de kanskje lettere komme i berøring med de dypere lag i skapelsen, i verden og i hvert menneske. 

Samme prosess fra et manuskript fra 1700-tallet (MS Ferguson 210, Glasgow)

Johann Daniel Mylius sin tolkning fra 1622 (philosophia reformata)