Sjelens jubel. Ortus eller sublimatio. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens tilbakekomst. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens jubel. Emblem 9 fra Rosarium philosophorum 1550

Den latinske tittelen på emblemet er: Animae iubilatio seu ortus seu sublimatio – eller sjelens jubel eller tilblivelse eller sublimering.

Den tyske teksten sier oversatt: her svinger sjelen seg ned og beliver det rensete liket igjen.

Etter at legeme har blitt vasket i den himmelske duggen, kan nå ”guttebarnet” – sjelens maskuline aspekt – returnere fra sin reise til de høyere sfærer, tilbake til den livløse hermafroditten. Dette er ”ortus” – tilblivelsen eller fødselen av en ny bevissthet. Hendelsen speiles på et vis nederst, der en fugl ovenfor bakken møter en fugl som er begravd under bakken. Dette skal antagelig antyde at prosessen ennå ikke er fullbyrdet helt, konflikten av motsetninger har ikke endelig falt til ro. Som vi skal se, kommer vi også til å gå gjennom hele prosessen en gang til, fra emblem 11 av.

Interessant er en del av den latinske teksten som medfølger. Morienus sier f. eks.: ikke undervurder asken, for den er hjertets juvel. Hermes sier: En død ting vil be gjenopplivet og noe sykt vil bli helbredet.

 

Mens Senior sier: la dampen fra oven stige ned til den nedre, og damp unnfanger fra damp. Dette guddommelige vann er Kongen som stiger ned fra himmelen. Det er den som reduserer sjelen inn i hans kropp, som livner opp igjen etter hans død. Og liv oppstår med det og etterpå skal ikke døden være. 

Litt kryptisk – som vanlig – men essensen må vel være at vi etter en indre dødsprosess (eller etter en sjelereise), kan oppnå en seier over døden.

Men den etterfølgende latinske teksten antyder også gnostiske ideer: at sjelen er fanget i kroppen og at denne kroppsliggjøring oppleves av sjelen som en straff. Litt rart at tittelen på emblemet samtidig snakker om ”sjelens jubel” eller fryd over denne fornyede forening. Men alkymister har en egen evne til å forvirre oss moderne mennesker med sine motsetningsfulle tekster. De bryr seg ikke det døyt om våre behov for logikk. Man kan av og til undres over om dette er gjort med vilje, for nettopp å få mennesker til å gi slipp på tankene. Dermed kan de kanskje lettere komme i berøring med de dypere lag i skapelsen, i verden og i hvert menneske. 

Samme prosess fra et manuskript fra 1700-tallet (MS Ferguson 210, Glasgow)

Johann Daniel Mylius sin tolkning fra 1622 (philosophia reformata)