Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium philosophorum

Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium philosophorum

Oppstandelsen. Emblem 20 i Rosarium 1550

Den tyske teksten under illustrasjonen betyr: etter mine mangfoldige lidelser og plager, har jeg nå opstått forklaret og fri for alle mangler.

Den siste illustrasjonen viser alkymisten som har oppnådd en oppstandelse. En oppstandelse som blir sammenlignet med Kristi oppstandelse. 

På det jordiske plan er det materien som har dødd og gjenoppstått flere ganger – i kolben, i ovnen, i veske, i ild og vann. På det sjelelige og spirituelle plan har personligheten gått igjennom flere faser. Steget ned i det underbevisste, løftet seg opp til det overbevisste. Det nye mennesket som oppstår gjennom de ulike faser, er et illuminert menneske. Et menneske som har forent sine ulike polariteter, symbolisert ved det maskuline og det feminine eller kongen og dronningen, sol og måne. Et menneske som har blitt HEL. Et menneske som har klart å eliminere sine lavere tilbøyeligheter, forvandlet dem til noe høyere. Enkelte alkymister mente at et slikt menneske hadde fått en helt ny kropp, et legeme som er et legeme av lys. Et legeme som er udødelig.

Dette beskrev en alkymist fra renessansen slik: man overvinner rom og tid, flyr til himmelen i fullt dagslys og legger av seg denne kroppen av kjøtt og bein. For den er så ubrukelig nå som det alkymistiske laboratoriet og dets redskaper, den dagen eliksiren er gjort perfekt.

Dette minner om Perlesangen (fra de gnostiske Thomas gjerninger) og dens skinnende kledning, den kledningen fortelleren mister i starten og finner igjen til slutt. Her heter det: 

Og jeg tok på meg

min skinnende, fargerike kjortel

og dekket meg med den.

Jeg kledde meg med den og steg opp

til hilsenens og tilbedelsens port.

Jeg bøyde mitt hode og æret

min Fars herlighet,

han som hadde sendt min kledning,

han hvis bud jeg hadde utført,

slik som også han hadde gjort det han hadde lovet.

Dette minner også om Jesu ord: jeg og faderen er ett.

Eller om Smaragdtavlen (veldig gammel alkymistisk tekst) der det heter mot slutten:

Du skal skille jorden fra ilden, det fine fra det grove

varsomt og med stor forstand.

Det stiger fra jorden opp til himmelen,

og igjen senker det seg ned til jorden

og får kraft fra det høyere og det lavere.

Slik vil du besitte all verdens herlighet.

Derfor vil alt mørke vike ifra deg.

Fra Buch der Heiligen Dreifaltigkeit (Boken om den Hellige Trefoldighet) - en alkymistisk tekst fra ca. 1410. Det er tydelig at også denne illustrasjonen i Rosarium er blitt tatt derfra. 

Samme emblem fra Philosophia reformatia (Mylius) 1622

Alle disse illustrasjoner gir et løfte om at mennesket skal - gjennom arbeid og tilbedelse - være i stand til denne oppstandelsen, denne tilstanden der mennesket og det guddommelige er ETT.

Kroningen av det feminine. Emblem 19 i Rosarium philosophorum

Kroningen av det feminine. Emblem 19 i Rosarium philosophorum

Emblem 19 i Rosarium fra 1550

Denne illustrasjonen er tydeligvis en etterligning av et bilde fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit (Boken om den hellige trefoldighet) fra ca. 1410.

Fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Samme motiv dukker også opp i Reusners Pandora fra 1580-årene.

Det feminine, Luna – her symbolisert med Maria – krones i Rosarium philosophorum. Det er slående hvordan de tidlige alkymistiske manuskripter og bøker fremhever det feminine. Det store arbeide, opus magnum, kan bare skje ved en forening av de maskuline og det feminine der ingen av delene er overlegen overfor den andre. En tidlig likestilling altså av kvinne og mann. Her kommer jeg til å tenke på at esoteriske strømninger og mysterieskoler i Vesten, helt fra antikken av, som regel har inkludert det feminine som likeverdig i en ellers svært patriarkalsk kultur.

Det er også tydelig at vi nå går til det trefoldige i den høyere verden. Faderen, sønnen og Den hellige ånd symboliserer her de tre alkymistiske prinsipper: kropp, sjel og ånd. Men triniteten blir til en kvartenitet i og med Maria. Den latinske teksten rundt bilde sier noe om at tre er en, men fremhever også at "mater” eller mor er med i den enheten, ja er av den, og at ”bror” og ”søster” må begge virke sammen. Dragen nevnes. Den skal ikke dø, men er ikke av den enheten, sies det i teksten på den høyre siden.

Det sanne åndelige JEG, vårt Høyere selv, kan bare oppstå når de tre prinsipper (merkur, sulfur og salt eller ånd, sjel og kropp) har funnet den enheten både i den nedre verden (se emblem 18) og i den øvre verden – som i dette emblem.

Den grønne løve. Emblem 18 i Rosarium philosophorum

Den grønne løve. Emblem 18 i Rosarium philosophorum

Emblem 18 i Rosarium philosophorum 1550 . Den grønne løve

Hvis vi trodde at vi var ferdige med jobben da vi oppnådde den ”den røde sten” (se forrige emblem), så tok vi grundig feil. Hele Rosarium understreker at Det store arbeide er prosesser i mange omganger. Den tredje og endelige ”sten” gjenstår fortsatt.

Den tyske teksten under illustrasjonen betyr: Jeg er den sanne grønne og gyldne løve uten bekymringer, i meg ligger skjult hele hemmeligheten av filosofene.

Samme emblem fra et manuskript fra 1600-tallet (St. Gallen)

 

Den grønne løve hos tsjekkiske Griemiller 1578

”Den grønne løve” er et mye brukt symbol innen alkymien og har forskjellige betydninger. I laboratoriet er den grønne løve et sterkt løsningsmiddel. ”Den grønne løve” var kjent for å kunne ”fortære” metaller. Den grønne fargen fikk den (i laboratoriet) av den kjemiske substansen jernvitriol eller jernsulfat. Syrer laget med jernsulfat, ble kalt Den grønn løve. Dette inkluderer vitriol og svovelsyre. Svovelsyre kan brukes til å produsere andre typer syre, for eksempel salpetersyre. Det som er kjent under navnet aqua regia eller kongevann, er en blanding av konsentrert saltsyre og salpetersyre. Navnet kommer av at selv gull, metallenes konge, løser seg i en slik blanding. Også platina og flere andre edle metaller løser seg.  Og det er nok denne ”aqua regia”  som menes med Den grønne løve som fortærer solen. I laboratoriet vel å merke. Kongen i dyrenes verden fortærer solen, kongen blant metallene.

Jeg må innrømme at den kjemiske siden ikke fanger min største interesse, for her mangler jeg rett og slett nok kunnskaper. Samt muligheter til å etterprøve selv, i mangel av et eget laboratorium. Men jeg har etter hvert innsett at vi ikke kan se bort fra den siden, for innen den gamle alkymien foregikk prosessen BÅDE i laboratoriet (med kjemiske substanser), i alkymistens indre samt på et kosmisk plan (i makrokosmos). Å bare se den psykologiske siden, slik Jung gjorde, er å kutte bort en viktig del. Det som gjør alkymien så fascinerende for mange, er nettopp denne helhetstenkningen der materien, psyken og det spirituelle blir behandelt som en enhet. Den gang da kjemien skilte lag med alkymien, ble bare den materielle siden igjen innen kjemien. Materien tapte sin spirituelle bakgrunn og sammenheng. Det er i mine øyne et hakk verre enn kun å konsentrere seg om den dybdepsykologiske, terapeutiske siden.

Når alkymisten jobbet med planter (for å fremstille essenser brukt som legemidler blant annet), representerte Den grønne løve livskraften i plantenes blad. Den grønne løve som fortærer solen er her fotosyntesen, prosessen som er skyld i naturens grønne farge.

Filosofisk og psykologisk er Den grønne løve naturens utemmede krefter eller det underbevisste som vi ønsker å temme.

Dette emblemet skildrer derfor en midlertidig undergang av det stadiet vi har oppnådd til nå. Dette stadiet der vi har nådd kontroll over våre solare og lunare krefter, eller våre maskuline og feminine sider. Eller vår aktive streben og vår (passive) kjærlighet. Eller vår gjøren og vår væren. Vår aktivitet og passivitet. Alt ettersom hvordan vi oppfatter disse to motsetninger, symbolisert med Sol og Luna, i oss selv. Denne undergangen er nødvendig for det endelige resultat som skal være vår ”oppstandelse” . Den som blir skildret i emblem 20. Vi må altså på nytt gå inn i vårt underbevisste, vår Merkurbrønn (se emblem 1), der det gjenstår å forene de tre prinsipper (Merkur, Sulfur og Salt – eller ånd, sjel og kropp). Ja vi må gå så dypt ned i det underbevisste at vi står ved terskelen til kosmisk bevissthet. Den som vi faktisk kan nå ved å gå lengst ned i dybden. Vi bevisstgjør oss nå det fysiske nivå samtidig med at det høyeste spirituelle nivå foldes ut. 

Den grønne løve hos Mylius: philosophia reformata 1622

Det siste eksempelet her, Mylius sin versjon av 1622, viser syv stjerner på løvens kropp. Hvis vi i løven ser også selve personen, altså alkymisten eller den som skal transformeres, så kan jeg ikke fri meg fra assosiasjonen til "de syv chakra". De gamle alkymister har nok kalt dem noe annet, de syv psykiske sentra, eller de syv stjerner i vårt indre, men en forbindelse må ganske enkelt ha eksistert.

Perfectionis ostensio. Fremvisningen av fullendelsen. Emblem 17 i Rosarium philosophorum

Perfectionis ostensio. Fremvisningen av fullendelsen. Emblem 17 i Rosarium philosophorum

Emblem 17 fra Rosarium 1550

Samme emblem fra et manuskript i farger fra 1600-tallet (St. Gallen)

Emblem 17 gjentar den doble figuren – REBIS – eller hermafroditten fra emblem 10. Vi har fullendt en ny syklus. Men nå er det androgyne vesenet påkledd, vi finner et soltre i stedet for et månetre på den venstre siden, samt en pelikan på den høyre. Pelikanen som mater sine unger med sitt eget blod, er et symbol for Kristi offerdød, men også for materiens offerdød. Eller offerdøden av vårt gamle jeg, vårt ego, for et høyere selv. Vi har kommet frem til ”den røde stenen” – eller den essensen og tinkturen som kan forvandle alt til gull. Hermafroditten står på en tue med en trehodet slange under. Både den og de tre slanger som kommer ut av en kalk, symboliserer de tre alkymistiske prinsipper: merkur, sulfur og salt – eller ånd, sjel og kropp. De er i ferd med å forenes. Dermed nærmer vi oss slutten på Det store arbeide. Både i materien, men også i oss selv.

Slangen som holdes i den venstre hånd, er den som antyder at alt går i sykler. Den minner om den såkalte ouroboros, slangen som biter seg selv i halen. Den kan være både utgangspunktet, prima materia, eller sluttproduktet, De vises sten. Den symboliserer også at alt er i stadig forandring. Det minner oss på at vi ikke skal klamre oss til tingenes tilstand. For det eneste som er konstant, er at ting forandrer seg hele tiden. Holder vi fast på tilstander, skaper vi lidelser. Ikke for ingenting at Goethes Faust skal falle i djevelens klør den dagen han sier at han ønsker at øyeblikket skal VARE, stå stille.

Løven i bakgrunnen er også et solsymbol. Sol er kongen samt gull. Den tyske teksten som ledsager bildet er et lengre dikt til ære for kongen, slik som emblem 10 æret dronningen.

Men det som er bemerkelsesverdig ved hele emblemet, er at englevingene nå er byttet ut med flaggermusvinger. Hva skal det bety? Flaggermusvinger er jo et symbol på den falne engel. Vi kan ikke helt fri oss fra å få assosiasjoner til Tarotkortet 15, Djevelen.

Nå er det helt klart at Rosarium har tatt dette emblemet fra ”Buch der heiligen Dreifaltigkeit” eller boken om den hellige trefoldigheten fra ca. 1410. Her har vi hermafroditten to ganger. 

Ved bildet nummer to, der slangen eller dragen med to hoder snor seg oppover hermafrodittens ben, er det også ganske tydelig snakk om Lucifer eller Antikristi og hans mor i selve den ledsagende teksten. Men jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at manuskriptet fra tidlig 1400-tallet prøvde å ikle seg kristent ordbruk for å avlede oppmerksomheten fra hva alkymistene drev med. De ble jo gjerne stemplet som kjettere av kirken. Reusners Pandora fra 1582 gjentar de samme emblemene fra ”Buch der heiligen Dreifaltigkeit”, ganske så uforandret, men i den ledsagende teksten er det ikke snakk om djevelen. Her sies det at den ene vingen skal være grønn og at den symboliserer det grønne liv. Den blåe vingen skal gjengi lyset fra månen som lyser opp natten. 

Reusners Pandora 1582 / 1598

Reusners Pandora 1582 / 1598

Flaggermusen innen alkymien er rett og slett et annet symbol for dobbeltheten. At alt har to sider som kan forenes. At alt er en livets dans, der lys og mørke veksler til stadighet. At vi inviteres med i denne dansen. At alt er ett, at alt kommer fra den samme kilde og går tilbake til den samme kilde. Den dagen vi har innsett det, opplevd det som vår virkelighet, har vi gjennomgått en stor innvielse.

Revificatio. Emblem 16 i Rosarium philosophorum

Revificatio. Emblem 16 i Rosarium philosophorum

Emblem 16 i Rosarium philosophorum av 1550

Nå gjentar vi det som skjedde i emblem 9 (se omtale mai 2012 på denne bloggen), men igjen med en litt annen tittel. Sjelens jubel eller sublimering er erstattet med Revificatio. Det betyr: gjenopplivelse. Det er klart at den ”døde” kroppen som den kvinnelige delen av sjelen hadde forlatt, må få en gjenoppstandelse i og med at sjelen kommer tilbake fra de øvre regioner. Den tyske teksten betyr oversatt: Her kommer sjelen fra himmelen, vakker og klar, og forårsaker oppstandelsen av filosofenes datter.

Prosessen i emblem 15 og 16 fra et senere håndmalt manuskript av Rosarium

Oppstandelsen, emblem 16, hos Mylius 1622. Legg merke til at her dukker symbolet av pelikanen opp, den som gir sine unger av sitt eget blod. Et offer som også vi muligens kan avkreves.

 

Multiplicatio. Emblem 15 i Rosarium philosophorum

Multiplicatio. Emblem 15 i Rosarium philosophorum

Emblem 15 i Rosarium philosophorum av 1550

Dette bilde gjentar det vi så i den forrige prosessen (se emblem 8 omtalt april 2012). Bare at tittelen på bilde nå er multiplikasjon, ikke renselse. Og den tyske teksten betyr oversatt: Her senker vannet seg ned og gir jorderike igjen sitt vann å drikke.  Ellers er bilde helt likt det vi så i emblem 8, der prosessen ledet til den ”hvite stenen”. Men nå er vi altså på vei til den røde stenen. Siden det er sjelen i form av et pikebarn som har forlatt hermafroditten i forrige bilde, er det rimelig å anta at det nå er den maskuline delen som må vaskes  og renses. 

Emblem 15 og 16 fra et senere håndmalt manuskript av Rosarium

Mylius sin versjon av 1622 (philosophia reformata)

Fixatio – fiksering. Emblem 14 i Rosarium philosophorum.

Fixatio – fiksering. Emblem 14 i Rosarium philosophorum.

Emblem 14 i Rosarium philosophorum fra 1550

Teksten under bildet betyr:

Her har Lunas liv en ende, ånden stiger opp i det høye.

Også dette emblemet har sin parallell i den første prosessen. Vi finner samme motiv i emblem 7 – extractio (omtalt i denne bloggen 14. april 2012). Men tittelen er en annen – ekstrahering i emblem 7 har blitt til fiksering i emblem 14. Hermafroditten har atter mistet sine vinger, men nå er det den KVINNELIGE delen som forlater dette androgyne vesen. I emblem 7 var det sjelen i form av et guttebarn som forlot kroppen, nå er det ånden i form av et jentebarn som stiger opp. Det er altså den feminine siden som nå skal hente styrke fra oven.

Som i emblem 13 vil jeg føye til en meget symbolrik håndmalt illustrasjon fra slutten av det tjekkiske manuskriptet fra 1575. 

Rosarium Griemiller 1575

Emblem 14 i en senere utgave, fra Mylius philosophia reformata 1622:

Nutrimentum – næring. Emblem 13 i Rosarium philosophorum

Nutrimentum – næring. Emblem 13 i Rosarium philosophorum

Emblem 13 i Rosarium philosophorum fra originalen 1550

Den tyske teksten under bildet betyr:

Her har Sol blitt svart, og blitt ett med Mercurium philosophorum

Den latinske teksten har lengre funderinger rundt metallene, spesielt gull og sølv.

Emblem 13 svarer til emblem 6 (omtalt på denne bloggen 27. mars 2012 – se der). Bare at det nå dreier seg om næring, ernæring av noe, ikke forråtnelse som i emblem 6. Den eneste forskjellen er altså titlene, samt at denne hermafroditten med to hoder (Sol og Luna, kongen og dronningen) fortsatt har vinger. Noe som burde antyde at en åndelig utvikling har funnet sted. Men dette doble vesen ligger også her i en sarkofag, en grav. I overført betydning betyr det det ubevisste i oss selv som nå har fått en spirituell dimensjon.

Det tsjekkiske manuskript av Rosarium philosophorum fra 1575 har en mengde illustrasjoner som viser prosessen som foregår i en glasskolbe. Men mot slutten av håndskriftet er det et par håndmalte bilder som gir oss meget å fundere over. Jeg legger dem til her og i omtalen av neste emblem (14), siden de er så rike på symbolikk. 

Rosarium Griemiller 1575

Det samme emblem 13 hos Mylius: philosophia reformata av 1622

Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum

Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum

Illuminasjon. Emblem 12 i Rosarium philosophorum fra 1550

I motsetning til den første sekvensen, får vi nå et bad ETTER foreningen. Emblem 12 svarer dermed til emblem 4 (se omtale av emblem 4 mars 2012).

Tittelen på bilde er: illuminasjon. Den tyske teksten betyr oversatt: Her er Sol sunket ned igjen og har druknet i filosofenes merkur.

Det er altså nå det maskuline som skal ta et bad i det underbevisste. Det er den bevingete sol, gullet, som drukner nå i transformasjonens beholder.

Interessant igjen en passasje fra den latinske teksten lagt i Raymunds munn:

Derfor er foreningen av to ting nødvendig i vårt arbeide. For som Geber sier i sin Perfekte Lære, gull er det mest verdifulle metall, for det er en sjel som forener ånden med kroppen, det vil si med det imperfekte. For som et menneskets kropp uten sjel er død og ubevegelig, slik er en uren kropp uten gjæringsmiddel, som er dets sjel, jordisk og vegetabilsk …

Jovisst hadde metaller sjel i alkymistens øyne.

Emblem 12 fra et manuskript fra 1600-tallet

Fra et engelsk manus fra 1700-tallet. Fergussons samling universitet Glasgow

Samme emblem hos Mylius: philosophia reformata 1622

Slik som den elskende setter seg i forbindelse med den elskedes sjel i kjærlighetsakten, slik søker jegeren hos naturfolk å nå dyrets sjel – eller dyreartens ånd – før han jakter på det og nyttiggjør seg det. Han ber nærmest om tillatelse for å drepe dette ene dyret av deres art. Også dette er en slags kjærlighetsakt i naturfolkenes verdensbilde. På samme måte prøver den urtekyndige å få forbindelse med legeplantens essens – for dermed å vite hva som er til gavn. Og alkymisten setter seg i forbindelse med metallenes og substansens essens / sjel / ånd når han underkaster dem den lidelse det i hans øyne må innebære når han smelter, destillerer, brenner, deler og føyer dem sammen. I mine øyne ligger det en dyp kunnskap i et slikt syn på materien og alt som er skapt. For den vitner om en dyp respekt for skaperverket og alle dets riker.

Fermentering eller gjæring. Emblem 11 i Rosarium philosophorum

Fermentering. Emblem 11 i Rosarium philosophorum

Fermentering. Emblem 11 i Rosarium philosphorum fra 1550

Etter at vi har oppnådd den ”hvite stenen”, den som kan forvandle uedle metaller til sølv, eller den som får alkymisten til å beherske de lunare eller feminine krefter i sitt vesen, starter vi prosessen på nytt i emblem 11. For nå skal vi tilberede den ”røde stenen”. Vi skal også mestre de maskuline krefter i vårt vesen.

Dette er noe Carl Gustav Jung ikke tok med i sin analyse og dermed har de fleste jungianere ignorert de 10 siste emblemer. Men, som Adam McLean påpeker, dette bør ikke ignoreres hvis man skal få en forståelse for hva Rosarium vil fortelle oss. For meg personlig er dette en pekepinn på at vi gjennomgår prosessene mange ganger på vei mot ”opplysning”, vi gjentar ting som i en spiral.

Emblem 11 henger sammen med emblem 5 (se omtalen mars 2012). Men nå er tittelen på bilde fermentering eller gjæring. Den tyske teksten betyr oversatt: her blir Sol atter lukket inn og overøst med filosofenes merkur.

Erotikken i dette bilde er enda mer fremtredende enn i emblem 5, ja den er så iøynefallende at dette ble sensurert så sent som i 1970-årene, da dette bilde ble brukt på et plateomslag.

Plateomslag fra 1974

Men det som også blir oversett svært ofte, er at det nå er kvinnen, dronningen, Luna, som er den aktive. Det er faktisk hun som ligger på toppen. Det kommer svært så tydelig frem i det fargelagte bilde fra et manuskript fra 1600-tallet.

Manuskript av Rosarium fra 1600-tallet

Samtidig som erotikken er svært så humant i den foreningen, har både kvinnen og mannen beholdt sine vinger fra emblem 10. Denne foreningen av substanser, metaller, tinkturer i alkymistens laboratorium, er løftet inn i en spirituell sfære. Som foroven, så her nede – heter den eldgamle alkymistiske teksten Tabula smaragdina.

Den medfølgende latinske teksten, lagt i Raimunds munn, sier da også: …kopuleringen  blir forårsaket av at de subtile deler blir transmutert og forandret til en spirituell form og essens, for det er skrevet at det tykke og grove kan ikke forene seg med det subtile, og det subtile ikke med det tykke og grove på grunn av sine motsetninger, hvis ikke det som er grovt blir konvertert til sin subtilitet ved hjelp av sin subtile ånd. Så kan de blandes sammen.

Det blir tydeligere og tydeligere at alkymisten anså materien for å ha både sjel og ånd, slik som hele skaperverket er besjelet og i sin essens spirituell. 

Samme emblem hos Mylius philosophia reformata 1622

Dronningen fødes på nytt. Emblem 10 i Rosarium philosophorum

Den nye fødsel. Emblem 10 i Rosarium philosophorum

Hermafroditt. Emblem 10 i Rosarium philosophporum 1550

Samme emblem fra et senere håndskrift

Dette bilde av et androgynt menneske, mann OG kvinne i ett, er den første triumfen av den pågående prosessen. Hermafroditten, som i alkymien er et symbol for ”De vises sten”, står på en måne, er altså hersker over de lunare eller feminine krefter i sitt vesen. Dette understrekes også av et tre der det henger 13 (11) måner. Et tre symboliserer som regel selve livet, livstreet. Her er det altså månen, Luna, sølvet, som har seiret. Vi kan også si at den alkymistiske prosessen har nådd frem til den ”hvite stenen”, den som kan forvandle ”uedle” metaller til SØLV. Den tilstanden kan også betegnes som ”albedo”: det å gjøre hvit, å gjøre åndelig, illuminere. Eller rettere sagt: den første illuminasjon. For prosessen skal gjentas igjen, vi er ikke i mål enda.

Denne REBIS, det doble menneske eller det tofoldige (som hermafroditten også kalles innen alkymien) har vinger. Vi befinner oss med andre ord i en spirituell sfære, ikke den materielle. Materien har blitt åndeliggjort. Dette overnaturlige vesen holder en kalk med tre slanger i høyre hånd og en slange som danner en sirkel i den andre. De tre slanger kan her være det jordiske motstykke til trefoldigheten i himmelen. Kalken brukes til kommunion, altså foreningen med det guddommelige. De tre slanger gjentar også de tre vannstråler fra merkurbrønnen (se omtale av emblem 1 februar 2012). Som vi så der, kunne de tre stråler symboliserer tre motstridende prosesser ved hele skapelsen – samt i vår psyke – som blir til ett i Merkurbrønnen. Men de kunne også stå for alkymistens tre prinsipper: merkur, sulfur og salt: eller spiritus (ånd), anima (sjel) og corpus (legeme).   

Slangen i den andre hånd kan være denne enheten som tilstrebes.

Vi ser også en fugl. Den er hvit. I forrige emblem så vi to svarte fugler, antagelig ravner. Innen alkymien symboliserer ravner ofte ”prima materia”, altså utgangspunktet for hele prosessen. Siden den "ravnen" nå har blitt hvit, er vi kommet et stykke på vei. Den hvite fuglen er også en gjentakelse av duen som vi så i emblem 2 og 3. Den inspirasjonen ovenfra har nå senket seg til jorden.

Emblemet ledsages av et lengre dikt på tysk. Jeg skal her gjengi en oversettelse av denne tyske teksten i sin helhet.

Her er født den edle keiserinne rik

Mestrene kaller henne sin datter lik

Hun formerer seg, føder tallrike barn

Er udødelig og ren og uten enhver lyte.

Dronningen hater døden og armod .

Hun overtreffer gull, sølv og edelsten

Og all medisin, stor og liten

Ikke noe ligner henne på jorden

For det takker vi Gud i himmelen.

Å makt tvinger meg, det nakne viv

For usalig var mitt første legeme.

Og ennå aldri var jeg blitt mor

Helt til jeg ble født for andre gang.

Da vant jeg alle røtter og urters kraft

Mot all sykdom var jeg seiersrik.

Min sønns navn var jeg da

Og forent med ham kom jeg til syne

Da jeg ble svanger med ham

Og fødte på en ufruktbar eng.

Jeg ble mor og forble likevel jomfru

Og det var lagt ned i mitt vesen

At min sønn skulle bli min far

Slik som Gud har innstiftet det i sin essens.

Moren som har født meg

Gjennom meg ble hun født til jorden.

Å betrakte noe som ett, naturlig forbundet

Det har fjellet mesterlig gjemt.

Fra det kommer fire til en

I vår mesterlige sten.

Og seks, tenkt på trefoldig

Og brakt til en vesentlig substans.

Den som kan fatte det vel

Den har fått  makten fra Gud.

Til å fordrive all sykdom

Fra metaller og menneskers legemer.

Uten Guds hjelp kan ingen oppnå det

Slik at han kan gjennomskue seg selv.

På min jord utspringer en brønn

Fra den renner to strømmer.

Den ene flyter mot Østen

Og den andre mot Vesten.

Fra den flyr to ørner og brenner sine fjær

Og faller bare ned til jorden.

Og får her nye fjær.

Sol og måne er underdanige for den.

Å herre Jesus Krist

Du som gir gavene.

Gjennom den Hellige Ånd

Den har alt i sin hånd.

Den som han gir dem til

Kan fatte mestrenes språk.

Slik at han tenker på det fremtidige liv

Der kropp og sjel blir føyet sammen igjen

Slik at de svever til sin fars rike.

Slik holder kunsten seg på jorden.

Neida, ikke lett å forstå, men NOE kan vi begripe. Vi må bare tenke på at alkymisten her snakker om en kjemisk prosess der to substanser omsider er forent. Altså noe materielt. Denne foreningen, eller "stenen" er noe som kan forvandle annen materie, forvandle uedle metaller til edle. Men den er OGSÅ et livseliksir som kan helbrede alle sykdommer. SAMTIDIG dreier det seg om en prosess i alkymistens eget indre, der motsetninger i vårt vesen går opp i en høyere enhet. Men SAMTIDIG løftets dette opp til et religiøst plan, der Jesu og Maria ses som symboler for sol og måne, gull og sølv eller det maskuline og det feminine. I dette emblem er det den feminine part som har forrang.

Fra et håndskrift fra 1600-tallet (Figürliche alchimia)

En senere variant: Mylius philosophia reformata 1622

Men forbilde for det hele stammer fra et tidlig tysk alkymistisk manuskript, Das Buch der heiligen Dreifaltigkeit (boken om den hellige trefoldigheten) fra 1400-tallet. "Boken" finnes i flere bevarte manuskript. Dette bilde fra denne boken ble oppdaget av Adam McLean på Philadelphia Free Library:

Buch der heiligen Dreifaltigkeit fra 1400-tallet