Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophporum

Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophorum

Unnfangelse og forråtnelse fra originalutgaven av Rosarium philosophorum 1550

Tittelen på det som hender etter Sol og Luna, kongen og dronningen, har forent seg i en kjærlighetsakt, er Conceptio seu Putrefactio  (unnfangelse eller forråtnelse). Selve den tyske billedteksten sier: Her ligger kongen og dronningen død, sjelen skiller seg med stor nød.

Brønnen har blitt en sarkofag, kongen og dronningen har smeltet sammen til en hermafroditt, en kropp med to hoder. Det mannlige og kvinneliges sammensmeltning og forening har ført til en stillstand og død. Når motsetninger oppheves, er noe av ”drivkraften” borte. Døden er også det som alkymisten betegner som nigredo, det svarte. Men som den medfølgende latinske teksten sier: Ødeleggelsen av det ene er begynnelsen av noe annet.

Noe må dø for at det nye kan bli født. Det gjelder både i jordsmonnet, der frøet blir sådd, men det gjelder også i våre egne liv der all forandring innebærer at noe må ”dø”, både psykisk og fysisk. Uten død, intet nytt liv. Dette mellomstadiet kan rent psykisk fortone seg som ”sjelens mørke natt” eller en dyp depresjon. Døden er samtidig en unnfangelse, natten en gjennomgang til det nye lyset. 

Men jeg får samtidig, ved siden av bilde av et såkorn som må dø i jorden, en annen assosiasjon. Når solen og månen er ”forent” på himmelen i en solformørkelse, får vi også en fornemmelse av døden, det svarte. I en total solformørkelse kommer alt, midt på høylyse dag, til en fullkommen stillstand. Som foroven, så her nede – sier Smaragdtavlen: noe som skjer nede i jorden, kan også skje oppe på himmelen.

Total solformørkelse

Som vi alle vet, etter enhver solformørkelse, kommer solen tilbake. Etter enhver natt finnes det et morgengry. Etter enhver langfredag finnes det en påskemorgen. 

Samme motiv i en versjon fra 1622 (Mylius: Philosophia reformata)

Coniunctio - et samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

CONIUNCTIO. Et reelt samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

Emblem 5 i Rosarium philosophorum fra 1550

Selve ”coniunctio” eller foreningen og sammensmeltingen kalles også for COITUS. På 1500-tallet var man sannelig ikke spesielt prippen. Her vises det et samleie i all tydelighet. Når vi kommer til et lignende bilde i neste fase i prosessen (emblem 11), skal vi se at den erotiske symbolikken blir enda tydeligere og mere fremtredende.

Den tyske billedteksten betyr oversatt: O Luna, gjennom min omfavnelse og søt munn, blir du vakker, sterk og mektig som jeg er. Hun sier: O Sol, du kan kjennes overordnet alt lys, men trenger meg likevel som hanen trenger hønen.

Nå har havet, vannet, det ubevisste, slukt dem begge. Den latinske teksten sier noe slikt som: Naturen og ditt arbeid er velsignet fordi du kan gjøre det perfekte ut av det imperfekte. Denne naturen må anvendes ren, renset, rå, jordnært og på rett sett. Foren derfor vårt gjæringsstoff med sin søte søster og de vil avle en sønn som blir større enn sine foreldre. Kvinnen inkluderer mannen i sin buk, hun omfavner ham med slik kjærlighet at hun har tatt ham helt opp i sin natur og oppløst ham i ikke delbare partikler. Unnfangelsen forandrer blodet som før var som melk .. den hvitskimrende kvinnen og den rødlige mannen, de omfavner hverandre og blir et par. De løser seg opp og bringes sammen igjen. To var de og de blir til ett. Ånden kan bare bli gjort legemlig og kroppen åndelig, hvis de først har blitt renset fra all urenhet.

Det mannen og kvinnen avler, er større enn alt lys i hele verden. Selv om dette samleie også sammenlignes med kopuleringen av hunder, blir likevel avkommet de avler, et himmelsk lys som skal bevare oss i denne og i andre verdener. Kanskje siktes det her til det opprinnelige lysvesen som eksisterte før skapelsen, det kabbalahen ville ha kalt Adam Kadmon. Det vesen som hadde et legeme av stråleglans. Når Rosarium sier videre et det finnes tre slags De vises sten, mineralstenen, plantestenen og dyrestenen, og at de har tre navn, men er en i essens, så kan man ikke la være å tenke på at de gamle alkymister også syslet med å trekke ut essensen av planter for å helbrede, ikke bare essensen eller sjelen av metaller for å forvandle dem. I så måte var de kanskje forløpere til den senere homeopatien.

Det er helt tydelig at de gamle alkymister tenkte helhetlig. Verden hang fremdeles sammen, delen var lik helheten og helheten lik delene. Mikrokosmos (mennesket, dyr, planter, mineraler) er lik makrokosmos, det store univers. Så ja, dette er en svært så menneskelig coitus, men det er også en forening mellom stoffer, mellom planter og dyr. Samt en forening i det himmelske, en befruktning i de høyere sfærer. En helbredelse der også det arketypisk mannlige og det arketypisk kvinnelige, agape og eros møtes – i kjærlighet, for å frembringe et tredje. 

Samme emblem fra et manuskript fra 1600-tallet

Samme symbolikk hos Griemiller 1578, men en smule avdempet, siden det foregår i en glassbeholder

Og enda mere avdempet hos Mylius 1622

Sol og Luna stiger ned i badet. Emblem 4 i Rosarium

Sol og Luna tar et bad

Emblem 4 i Rosarium philosophorum

Emblem fire i Rosarium philosophorum fra 1550

Kongen og dronningen stiger nå ned i et bad. Vi er på sett og vis tilbake til det første emblem, Merkurbrønnen. Vi er igjen i det ubevisste, eller som Jung ville ha kalt det: det kollektiv ubevisste. Eller uterus der nytt blir til. Men den runde brønnen fra emblem 1 er nå blitt sekskantet. Også blomstene som fortsatt holdes av de tre hovedfigurene (kongen, dronningen og duen) danner en sekskantet figur. Man kan ikke la være å tenke på et hjul her med seks eker. Det er også påfallende at det er BLOMSTER som går igjen i emblemene 2-4. Noen mener at dette viser til planteriket, eller det vegetative nervesystem i mennesket. For i emblemene som følger, skal vi være vitne til en død og deretter en oppstandelse som leder tankene hen til såkornet som må dø i jorden for å gi grobunn for nytt liv. Vi vet for øvrig også at såkornets død og nytt liv (kornaksene) spilte en stor rolle i de eleusinske mysterier. De kretset nettopp rundt Demeter, innhøstingens og årstidenes gudinne, og hennes datter Persefone. Datteren som ble underverdenens gudinne og fikk lov til å returnere til jorden i seks måneder, den tiden der alt på jorden blomstrer.

Når det gjelder det vegetative nervesystem i mennesket, er det mange som hevder at alkymien i både Øst og Vest gikk ut på å påvirke nettopp det og ved hjelp av denne påvirkningen skape rett og slett et nytt legeme. Et legeme som er udødelig.

Å dukke ned i vann betyr også oppløsning, alkymiens ”solutio”. Eller i psykologisk henseende løsning av et problem. Transformasjonsprosessen er nå i gang. Det sekskantede badet minner for øvrig også om en døpefont eller kalken i den katolske messen.

Vi kan si at ånd og substans (kongen og dronningen) skal løses opp, men samtidig viser både duen ovenfor og vannet under at sjelen, med sin doble natur, er den som skal stå for en ny forbindelse. Den sekskantede stjernen, eller hjulet, gir også et løfte om både beskyttelse og den kommende fullendelsen av verket.

Den latinske hovedteksten som ledsager dette emblemet, er noe kryptisk. Den sier at fra naturen av to legemer skal vår sten bli ekstrahert. Før eliksiren kan fremtre. Teksten sammenligner også dette vannet i brønnen (badet) med vinden fra tabula smaragdina, der det heter om Stenen: Sola er dets far og månen dets mor. Vinden bar det i sin buk. Jorda er dets amme. Rosarium føyer til: Det er klart at vinden er luft, og luft er liv og liv er sjel, det vil si olje og vann. Videre sier teksten: kroppen er Venus og kvinnen, ånden er Merkur og mannen. Sjelen er Sol og Luna. Kroppen må smelte inn i sin første materie som er Merkur (kvikksølv). Vår Merkur kan bare bli til ut av smeltede kropper, ikke gjennom vanlig flytendegjøring, men bare med den som varer helt til mannen og kvinnen er forent i det sanne ekteskap…

Ser vi rent bort fra at det her også omtales kjemiske prosesser som alkymisten syslet med i sitt laboratorium, så er det mye å kontemplere over hvis vi overfører disse prosesser til alkymisten, eller mennesket selv, og i sin ytterste konsekvens til hele kosmos. 

Det tsjekkiske manuskriptet fra 1578 viser samme hendelse litt annerledes. Her skal prosessen foregå i en glasskolbe. 

Griemillers Rosarium emblem 4 fra 1578

Johann Daniel Mylius tok opp hele serien av emblemene fra Rosarium philosophorum i Philosophia reformata fra 1622. Her er hans versjon: 

Johann Daniel Mylius´versjon (1622) av emblem 4 i Rosarium

Den nakne sannhet. Emblem 3 i Rosarium

Den nakne sannhet

Emblem 3 fra Rosarium philosophorum

Emblem 3 i Rosarium philosophorum fra 1550

Neste fase i prosessen fremstiller motsetningsparet avkledd. Sol og luna, konge og dronning, det maskuline og det feminine, det aktive og det passive, vår animus og vår anima, det bevisste og det underbevisste, begynner å nærme seg hverandre. Han holder nå blomsten i sin høyre hånd som hun griper med sin høyre. Hun holder blomsten med sin venstre hånd som han griper med sin venstre. “Bryllupet” kan innledes. 

Bevisstgjøringsprosessen er i gang. 

Her sier kongen eller solen: O Luna, la meg bli din gemal. Dronningen sier: O Sol, jeg skal alltid adlyde deg på den rette måten.  Mens påskriften for duen er latin og betyr: Det er ånden (spirit) som levendegjør (i en senere utgave: som forener).  Blomstene er nå enkle og tre i antall, men de danner med sine krysninger fortatt en slags sekskantet stjerne. Tallet seks kan, som tidligere nevnt symbolisere makrokosmos, den store verden. Men siden en radius av en sirkel er lik en av sidene i en sekskant, er tallet seks også nært knyttet til sirkelen.  Eller fullendelsen av det store verk (opus magnum).

I alle fall er det helt klart at vi her ikke bare ser en innledning til et høyst jordisk samleie (som vi skal se i de følgende illustrasjoner), det ER et hellig bryllup som skal fullføres, et som står for noe kosmisk. En hieros gamos med andre ord.

Håndskrift av Rosarium philosophorum fra 1600-tallet

I denne kolorerte illustrasjonen fra et senere håndskrift (St. Gallen), finnes det også en tysk tekst under rosen som duen (Den hellige ånd) holder. Den er litt vanskelig å tyde, men Sol sier noe om at slik føder du (et eller annet) og hun svarer noe a la at de først må ta et bad (noe som jo også skjer i neste illustrasjon).

Griemiller 1578

Og her er den tsjekkiske versjonen fra 1578.