Coniunctio - et samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

CONIUNCTIO. Et reelt samleie. Emblem 5 i Rosarium philosophorum

Emblem 5 i Rosarium philosophorum fra 1550

Selve ”coniunctio” eller foreningen og sammensmeltingen kalles også for COITUS. På 1500-tallet var man sannelig ikke spesielt prippen. Her vises det et samleie i all tydelighet. Når vi kommer til et lignende bilde i neste fase i prosessen (emblem 11), skal vi se at den erotiske symbolikken blir enda tydeligere og mere fremtredende.

Den tyske billedteksten betyr oversatt: O Luna, gjennom min omfavnelse og søt munn, blir du vakker, sterk og mektig som jeg er. Hun sier: O Sol, du kan kjennes overordnet alt lys, men trenger meg likevel som hanen trenger hønen.

Nå har havet, vannet, det ubevisste, slukt dem begge. Den latinske teksten sier noe slikt som: Naturen og ditt arbeid er velsignet fordi du kan gjøre det perfekte ut av det imperfekte. Denne naturen må anvendes ren, renset, rå, jordnært og på rett sett. Foren derfor vårt gjæringsstoff med sin søte søster og de vil avle en sønn som blir større enn sine foreldre. Kvinnen inkluderer mannen i sin buk, hun omfavner ham med slik kjærlighet at hun har tatt ham helt opp i sin natur og oppløst ham i ikke delbare partikler. Unnfangelsen forandrer blodet som før var som melk .. den hvitskimrende kvinnen og den rødlige mannen, de omfavner hverandre og blir et par. De løser seg opp og bringes sammen igjen. To var de og de blir til ett. Ånden kan bare bli gjort legemlig og kroppen åndelig, hvis de først har blitt renset fra all urenhet.

Det mannen og kvinnen avler, er større enn alt lys i hele verden. Selv om dette samleie også sammenlignes med kopuleringen av hunder, blir likevel avkommet de avler, et himmelsk lys som skal bevare oss i denne og i andre verdener. Kanskje siktes det her til det opprinnelige lysvesen som eksisterte før skapelsen, det kabbalahen ville ha kalt Adam Kadmon. Det vesen som hadde et legeme av stråleglans. Når Rosarium sier videre et det finnes tre slags De vises sten, mineralstenen, plantestenen og dyrestenen, og at de har tre navn, men er en i essens, så kan man ikke la være å tenke på at de gamle alkymister også syslet med å trekke ut essensen av planter for å helbrede, ikke bare essensen eller sjelen av metaller for å forvandle dem. I så måte var de kanskje forløpere til den senere homeopatien.

Det er helt tydelig at de gamle alkymister tenkte helhetlig. Verden hang fremdeles sammen, delen var lik helheten og helheten lik delene. Mikrokosmos (mennesket, dyr, planter, mineraler) er lik makrokosmos, det store univers. Så ja, dette er en svært så menneskelig coitus, men det er også en forening mellom stoffer, mellom planter og dyr. Samt en forening i det himmelske, en befruktning i de høyere sfærer. En helbredelse der også det arketypisk mannlige og det arketypisk kvinnelige, agape og eros møtes – i kjærlighet, for å frembringe et tredje. 

Samme emblem fra et manuskript fra 1600-tallet

Samme symbolikk hos Griemiller 1578, men en smule avdempet, siden det foregår i en glassbeholder

Og enda mere avdempet hos Mylius 1622