Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophporum

Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophorum

Unnfangelse og forråtnelse fra originalutgaven av Rosarium philosophorum 1550

Tittelen på det som hender etter Sol og Luna, kongen og dronningen, har forent seg i en kjærlighetsakt, er Conceptio seu Putrefactio  (unnfangelse eller forråtnelse). Selve den tyske billedteksten sier: Her ligger kongen og dronningen død, sjelen skiller seg med stor nød.

Brønnen har blitt en sarkofag, kongen og dronningen har smeltet sammen til en hermafroditt, en kropp med to hoder. Det mannlige og kvinneliges sammensmeltning og forening har ført til en stillstand og død. Når motsetninger oppheves, er noe av ”drivkraften” borte. Døden er også det som alkymisten betegner som nigredo, det svarte. Men som den medfølgende latinske teksten sier: Ødeleggelsen av det ene er begynnelsen av noe annet.

Noe må dø for at det nye kan bli født. Det gjelder både i jordsmonnet, der frøet blir sådd, men det gjelder også i våre egne liv der all forandring innebærer at noe må ”dø”, både psykisk og fysisk. Uten død, intet nytt liv. Dette mellomstadiet kan rent psykisk fortone seg som ”sjelens mørke natt” eller en dyp depresjon. Døden er samtidig en unnfangelse, natten en gjennomgang til det nye lyset. 

Men jeg får samtidig, ved siden av bilde av et såkorn som må dø i jorden, en annen assosiasjon. Når solen og månen er ”forent” på himmelen i en solformørkelse, får vi også en fornemmelse av døden, det svarte. I en total solformørkelse kommer alt, midt på høylyse dag, til en fullkommen stillstand. Som foroven, så her nede – sier Smaragdtavlen: noe som skjer nede i jorden, kan også skje oppe på himmelen.

Total solformørkelse

Som vi alle vet, etter enhver solformørkelse, kommer solen tilbake. Etter enhver natt finnes det et morgengry. Etter enhver langfredag finnes det en påskemorgen. 

Samme motiv i en versjon fra 1622 (Mylius: Philosophia reformata)