Sol og Lunas kurtise. Emblem 2

Sol og Lunas kurtise

Emblem 2 i Rosarium philosophorum

Sol og Luna i originalen fra 1550

I originalen fra 1550 ledsages dette emblem ikke av noen billedtekst. Men like under står det i hovedteksten (på latin) Husk vel at ingenting i vår lærde kunst (= alkymi) er skjult av filosofene (= alkymistene, de vise), bortsett fra kunstens hemmelighet. … (se under: Innholdet i Rosarium philosophorum).

Her er det med andre ord noe ”skjult” som foregår. De to motsetninger, i gestalt av kongen og dronningen eller sol (Sol) og måne (Luna), nærmer seg hverandre, men på et ubevisst, hemmelig plan. De er fortsatt høvisk påkledde (noe som skal forandre seg i neste emblem). De rekker hverandre venstre hånd, helt mot sedvane. Venstre står for det ubevisste, skjulte. Med høyre hånd rekker de hverandre doble blomster, mens en due ovenfra føyer til enda en dobbel blomst. Duen er i berøring med en sekstagget stjerne.

Det finnes mange mulige tolkninger. Her kommer min personlige. Før skapelsen er alt ETT. Med skapelsen kommer motsetningene inn i verden: det aktive (sol) og det passive (måne), eller det maskuline og det feminine (C. G. Jung ville ha kalt det animus og anima), lys og mørke... Her tenker vi umiddelbart på de to motsetningssøyler innen Kabbalah, eller de to søyler i forskjellige Ordener, slik som for eksempel hos Frimurerne eller Martinister. Det er nå menneskets oppgave å forsone disse motsetninger, i sitt eget vesen, men også i verdenen, for dermed å muliggjøre veien tilbake til enhet. Men en enhet som er beriket med noe nytt og større.

Jung tolket dette emblem som den første ubevisste ”overføringen” mellom en mannlig terapeut og en kvinnelig klient. Eller den første tilnærmingen eller ”projiseringen” ved den første forelskelsen. Joda, vi kan alle føle at vi hele livet lengter etter vår ”tapte” halvpart, vår sjelevenn eller den perfekte partner. Men duen ovenfor (Den hellige ånd) er i berøring med en sekstagget stjerne. I tillegg dannes det, ved å føye til enda an dobbel blomst, et kors som også indikerer tallet seks. En sekstagget stjerne – eller tallet seks – symboliserer ofte makrokosmos, den store verden. Her er det med andre ord noe Kosmisk som er med i spillet, noe Høyere som finnes i denne første tilnærmingen før ”bryllupet”. Det er en hieros gamos som innledes, Det hellige bryllup som vi finner i så mange eldre kulturer. Et hellig bryllup som skulle sikre fruktbarheten for planter, dyr og mennesker. Et bryllup som fikk allmenngyldige kosmiske dimensjoner, et bryllup eller en forening som er en skapelsesakt der menneskeheten som helhet er en aktiv deltaker. 

Fra Griemillers håndskrift fra 1578

Blomstene ser i det tsjekkiske håndskrift fra 1578 ut til å være farget rødt og hvit. Dette bringer tankene hen på roser og liljer (som så ofte brukes i Rosenkorsemblemer – Se f. eks. Secret Symbols of the Rosicrucians, Altona 1785). Eller Salomos høysang 2. kap: Jeg er Sarons blomst, dalenes liljer. Salomos høysang er et av de vakreste kjærlighetsdikt fra oldtiden som finnes! Men rosen innenfor alkymien står ikke bare for kjærlighet, begjær, men også for ”den røde tinkturen”, livets eliksir. Liljene er da den ”hvite tinkturen”, metallenes forvandler. Eller igjen de solare og lunare krefter. 

Håndskrift fra St. Gallen 1600-tallet

I dette håndskrift fra St. Gallen (1600-tallet) er blomstene farget litt annerledes. Men her er det i tillegg en tysk tekst skrevet for hånd på emblemet. Den er litt vanskelig å tyde, men kongen sier noe slikt som ”Jeg er en mektig konge som lengter etter mitt viv”. Dronningen erklærer seg også som dronning og snakker om sin sarte kjærlighet (klarer ikke å tyde alle ord her). Teksten i midten er på latin og her nevnes det den røde, svarte og hvite tilstanden, de tre tilstander eller stadier i det alkymiske opus som vi også fant i de tre vannstråler i Merkurbrønnen (se der). Nigredo, det svarte, er da død og forråtnelse, det hvite (albedo) er en ny belivelse, det røde (rubedo) er kronen på verket. Det er den prosessen som skal gjennomgås: både av metallene under jorden eller i alkymistens laboratorium (alkymisten hjelper dermed naturen med sin kunst. Fremskynder en prosess som ellers ville ta æoner av tid). Den prosessen skal gjennomgås av alle levende vesener, først og fremst mennesket på jorden, og på Det kosmiske plan i himmelen.

Merkurbrønnen i Rosarium philosophorum. Emblem 1

Merkurbrønnen

Det første emblem i originalen fra 1550

Teksten under emblemet er på tysk og betyr direkte oversatt: 

Vi er begynnelsen på metallene og deres første natur/

Kunsten (= alkymien) lager gjennom oss den høyeste tinktur/

Ingen brønn eller vann er lik meg

Jeg gjør frisk både fattig og rik.

Og er dog samtidig giftig og dødelig.

Fra søylen midt i brønnen strømmer tre vannstråler so har navn: Acetum fontis (kildens eddik), Aqua Vitae (Livets vann) og Lac Virginis (jomfruens melk).

Rundt brønnkanten står det: Sic unus est M (ercurius) mineralis, M(ercurius) vegetabilis, M(ercurius) animalis = Slik er mineralrikets, planterikets og dyrerikets merkur ett. Det gjentar det som star skrevet over den tohodete dragen: mineralis, vegetabilis, animalis. 

Samme emblem fra et håndskrift i farger

Her finner vi korrespondansen: som foroven så her nede. Her ser vi hele skapelsen: utgangspunkt, prosessen og slutten av det hele. Det er prima materia og De vises sten i et evig NU. Det er den brønnen kongen og drønningen (det maskuline og det feminine aspektet av hele skaperverket, samt av vår psyke) skal senkes ned i og oppleve omfavnelsene, død, forråtnelse og gjenoppstandelse som en enhet. Brønnen selv kan her oppfattes som det ubevisstes osean. Eller som livmoren. Vi ser de fire elementer, representert ved de fire stjerner i hvert hjørne, samt kvintessensen ved den femte stjernen mellom sol og måne. Sol og måne er arketypene for det aktive og passive, det maskuline og det feminine eller motsetningspar av enhver art som skal forenes.

Kronen av søylen på brønnen åpner seg som en blomst mot den femte stjernen, kvintessensen.

De tre vannstråler symboliserer tre motstridende prosesser ved hele skapelsen – samt vår psyke – som blir ett i denne brønnen. Den første: den etsende eddik, er det oppløsende element. Det som frembringer ”nigredo” – eller destruksjonen, forråtnelsen, at alt blir svartere enn svart. Livets vann er det middelet som sørger for en ny start, en belivelse, en gjenoppstandelse. Det er det som alkymisten betegner som ”albedo”, den hvite tilstanden der alt lysner. Og Jomfruens melk er det som skal nære det barnet som oppstår fra foreningen av motsetningene, foreningen av Sol og Måne. Det er det nye som blir født i prosessen. "Jomfruens melk" er den næringen som får dette ”filosofiske barnet” til å vokse og modne. Michael Maier sier et sted: "Stenen skal næres som et barn med Jomfruens melk”. Det er den siste tilstanden som betegnes som ”rubedo” (den røde sten).

I et tysk manuskript fra 1600-tallet fremstilles disse tre strømmer noe annerledes. Her symboliseres de med alkymistens symboler for de tre prinsipper: merkur, sulfur og salt: eller spiritus (ånd), anima (sjel) og corpus (legeme). Eller det spirituelle, mentale og materielle. Det er disse tre elementer i mennesket som på sett og vis ligger i strid med hverandre, og vår oppgave er å bringe dem i harmoni. 

Fra et tysk håndskrift av Rosarium fra 1600-tallet

Her er det mye å reflektere over. Ved å betrakte illustrasjonene kan mye åpenbare seg og integreres i vår bevissthet. Det beste er en meditativ metode der bildet kommuniserer med vår sjel.

Innhold av Rosarium philosophorum

Innholdet i Rosarium philosophorum

Noen generelle betraktninger

Startside av original på latin

Rosarium har en lengre tekst knyttet til hvert emblem. Å forsøke å lese denne teksten, kan være en ganske frustrerende oppgave. Slik som med mange av de gamle alkymistiske tekster, er den full av gåter. Her brukes ord og uttrykk som ”vår sulfur (svovel)”, ”vår merkur (kvikksølv)”, ”vårt gull som ikke er vanlig gull” etc. Vi skjønner at her må det til en slags bruksanvisning. Det er godt mulig at datidens leger og kjemikere forstod. I alle fall viser noen av de gamle bøker (som man nå kan finne i digitalisert form på nettet) at de opprinnelige eiere av boken leste den flittig. Her finnes på mange sider understrekninger i selve teksten, Nota bene samt en rekke andre symboler og bemerkninger i sidemargen. Dette viser jo at her ble det forstått en del. Men vi som glimtvis mener å forstå noe for deretter å havne i total forvirring, kan trøste oss med det som blir sagt et sted i teksten: Husk vel at ingenting i vår lærde kunst (= alkymi) er skjult av filosofene (=alkymistene, de vise), bortsett fra kunstens hemmelighet. Den er det ikke tillatt å avsløre for noen, for den som skulle gjøre det, ville bli fordømt og utsette seg for Guds harme og dø i lammelse. 

Rosarium beskriver hvordan man lager ”De vises sten”. Denne stenen kan både forstås som en universalmedisin som kan helbrede alle sykdommer, som et universalmiddel som kan forvandle alle metaller – og sist men ikke minst: som en tilstand av illuminasjon av alkymisten selv. Selve teksten siterer mange andre av de gamle ”filosofer” eller alkymister, som Geber, Hermes, Aristoteles og Platon. Teksten veksler til stadighet mellom ren fysisk alkymi, med sine eksperimenter med substanser – og åndelig alkymi der oppgaven er en indre forvandling av de ulike krefter i menneskets sjel. Det er dette siste vi skal konsentrere oss om ved hjelp av emblemene. Den fysiske prosessen blir i teksten et speil for sjelens utvikling, og sjelens indre erfaringer blir projisert ut på ytre prosesser i laboratoriet og den naturlige verden. Mens alkymistiske bøker fra 1600-tallet av våget å uttrykke den ”åndelige, spirituelle” alkymiens dype sannheter også med rene ord, er den her fortsatt mer skjult i teksten, men desto mer uttrykt i emblemenes symboler. 

(Selve teksten på engelsk kan man lese her: http://www.alchemywebsite.com/rosary0.html. Se ellers til denne innledningen: University of Glasgow Library, Special collections department. Book of the Month, april 2009; samt Adam McLean: A Commentary on the Rosarium philosophorum - The Alchemy Website).

Det finnes mange tolkninger av emblemene: fra Carl Gustav Jung og hans etterfølgere, fra utgivere av diverse håndskrifter, fra frimurere. En helhetlig tolkning av strukturen av emblemene, med alle 20 inkludert, er det, såvidt jeg kan se, imidlertid kun Adam McLean som har forsøkt seg på (Se Commentary – the Alchemy Website).

Sekvensen etter Adam McLean

 

Adam McLean deler emblemene inn i en triade. Emblemene 1-3, sier han, introduserer oss til Prima Materia, substansen for vårt arbeide med transmutasjonen. De er altså en slags forberedelse. Illustrasjonene 4-10 er første del av transmutasjonen som leder til skapelsen av ”Den hvite stenen” (vi kommer tilbake til hva dette begrepet kan være, når vi gjennomgår hvert emblem for seg). Den prosessen gjentas, med en del mindre forandringer, i illustrasjonene 11-17. Dette arbeide fører til at ”Den røde stenen” blir skapt. De siste tre, illustrasjonene 18-20, gir oss fullendelsen av dette arbeide, eller opus magnum. Opplysning, illuminasjon, Kristusbevissthet …

Rosarium philosophorum: opprinnelse, ettervirkning

Rosarium philosophorum

Filosofenes rosehave

I denne gjennomgangen av et av de mest spennende verk innen alkymien-hermetismen er det planlagt følgende:

1.   Første del vil gi en beskrivelse av hvor vi finner dette verk, hvilke andre alkymistiske manuskript fra middelalderen som kan ha påvirket det, og hvordan det fortsatte å fascinere helt frem til vår tid.

2.   Andre del vil gi en kort gjennomgang av hva verket som  helhet, med sine 20 emblemer prøver å fortelle oss.

3.   Deretter skal hvert enkelt emblem gjennomgås nærmere. Det blir dermed 20 videre deler. 22 deler i alt.

Hvor kommer Rosarium philosophorum ifra?

Tittelside av De Alchimia ... med hermafroditten fra Rosarium

Den første trykte utgaven stammer fra 1550, Frankfurt. Der er det annen del av De Alchimia Opuscula complura veterum philosophorum (Flere små skrifter om alkymi av de gamle filosofer).

Boken inkluderer 20 tresnitt med tysk påskrift som illuderer Rosariets alkymistiske prosess. Teksten ellers er latin.

Boken inkluderer også tittelsiden der vi ser filosofene diskutere den ”rette måten” og den ”eksakte progresjonen” for å produsere ”De vises sten”. Her sies det også at ”figurene” eller emblemene viser hvordan dette kan fullbyrdes.

Tittelside av annen del av de Alchimia

Vi vet i alle fall at det eksisterte et slags alkymistisk ”rosarium” før det. I Giovanni Lacinius, Pretiosa margarita novella... Venezia, 1546, finnes det et kapittel som skal være et sammendrag av Arnold de Villanovas alkymistiske skrifter om tilberedelsen av ”De vises sten”. (En engelsk oversettelse finnes her: http://www.alchemywebsite.com/arnoldus.html).  Arnaldus de Villanova var en spansk lege, kjemiker, forsker og lærd på 1200-tallet. Det verket som det siktes til er kalt: Liber appellatus thesaurus thesaurorum, Rosarius philosophorum. Villanovas forfatterskap av denne første ”Rosarius” (av roser) bestrides av noen, men uansett er det ganske sikkert at den i store deler bygger på arabiske kilder. Dermed rimer det også med en spansk første forfatter, siden Spania var en smeltedigel for både kristne, muslimer og jøder. Vi vet også at det var araberne eller muslimer som videreførte oldtidens alkymi og hermetisme. Dermed  er det takket være dem at Europa gjenoppdaget disse åndsstrømninger i middelalderen og renessansen.
 

Noen av illustrasjonene finner vi i et annet alkymistisk verk: Det tyske Buch der heiligen Dreifaltigket (Den hellige trefoldighetens bok). De første manuskript er fra ca. 1410 – 1419 og det finnes flere bevarte kopier fra samme århundre, samt fra senere århundre. Manuskriptene beskriver den alkymistiske prosessen med kristne termer, her kombineres dermed – helt i tidens ånd – alkymi og kristen mystikk. Det alkymistiske arbeide med metaller, substanser og ekstrakter som leder til ”De vises sten”, sidestilles med lidelsen, død og oppstandelse av Jesus Kristus. Tre av denne bokens illustrasjoner er nærmest direkte overtatt av Rosarium philosophorum: De to hermafrodittene samt Marias kroning. 

Marias kroning fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Marias kroning fra Rosarium

Hermafroditten fra Rosarium

Hermafroditten fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Hermafroditt fra Buch der heiligen Dreifaltigkeit

Hermafroditt fra Rosarium

Rosarium betyr  ”rosehave”.  Men ordet betegner også en ”rosenkrans” – det katolske bønnekjede samt bønnen som er knyttet til den. Noen påstår at denne vår alkymistiske rosarium ikke har noe med det siste begrepet å gjøre. Dette tillater jeg meg å betvile. For rosenkransen er tett knyttet opp mot Maria. I kristen ikonografi symboliser roser nettopp jomfru Maria, Jesu mor. Marias kroning – se ovenfor – er nestsiste emblem i Rosarium philosophorum. Utdraget fra Villanovas ”Rosarius” avsluttes med: Lovpriset være Trefoldigheten og æret være Den hellige jomfru Maria. Det er heller ikke noe tvil om at det kvinnelige element i hele billedserien samt dels den medfølgende teksten, er ganske sterk. Umiddelbart kommer man til å tenke på rosens symbolikk gjennom tidene: det feminine, kjærlighet … Her erindrer vi også den franske ”Roman de la rose” fra 1200-tallet. Et kjærlighetsdikt, en drømmevisjon, som ble uhyre populær. Rosen her er navnet på den kvinnelige hovedpersonen, men også symbolet på den kvinnelige seksualitet generelt.  Dermed går også tankene til trubadurenes lovprisning av kvinnen, samt til Gralslegenden fra middelalderen. Gralen kan – blant en del annet – oppfattes som et symbol for det feminine, slik som sverdet symboliserer det maskuline. Det gralsridderen lette etter var nettopp denne helheten, denne foreningen av det arketypisk feminine og arketypisk maskuline til et høyere vesen – og dermed et vesen som også er forent med det guddommelige. Noe som vi skal se også billedserien i Rosarium vil frem til.

Etter den trykte utgaven fra 1550 ble det også laget en mengde manuskripter av dette verk, med emblemene i farger og en del variasjoner. Men hovedtrekkene er tatt med i alle. Manuskriptene fra slutten av 1500-tallet og helt til 1800-tallet er bevart i ulike bibliotek. Andre alkymistiske forfatter brukte også emblemene, i noe omarbeidet form: blant dem J. D. Mylius' Philosophia reformata , Frankfurt 1622 og Daniel Stolcius' Viridarium chemicum (Den kjemiske lysthave), Frankfurt 1624. Det finnes en tidlig oversettelse til tsjekkisk (1578), i manuskriptform og med vakre fargebilder.  Manuskriptet er laget av Jaroš Griemiller. Interessen for alkymi var meget sterk i Tsjekkia og fikk sin kulminasjon noen år senere under Rudolph II i Praha. Tidlig ble Rosarium også oversatt til både tysk og fransk. En engelsk oversettelse kom først på 1700-tallet, basert på manuskripter som nå er bevart i Glasgow (MS Ferguson samling). 

Alkymi kom i vanry i moderne tid. Den ble lenge betraktet som en pseudo-vitenskap (troen på at man kunne lage gull av uedle metaller), en bedragersk og ineffektiv forløper til moderne kjemi. Det er først og fremst en følge av Carl Gustav Jungs innsats at vårt syn på alkymi er drastisk forandret. Jung fremhevet med ettertrykk at alkymien er en åndelig kunst som har den psykologiske transformasjon av alkymisten selv som sitt viktigste mål. Emblemene representerer sterke arketyper som kan tas i bruk i individuasjonsprosessen. 


Carl Gustav Jung beskjeftiget seg inngående og gjennom mange år med alkymi. For han ble gjenoppdagelsen av alkymien og dens psykologiske betydning et avgjørende skritt i utformingen av hans egen analytiske psykologi. Rosarium Philosophorum fra 1550 var utgangspunkt for Jungs Die Psychologie der Übertragung (The Psychology of Transference),  Zürich 1946. Emblemene blir her underkastet en grundig analyse.