Sjelens jubel. Ortus eller sublimatio. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens tilbakekomst. Emblem 9 i Rosarium philosophorum

Sjelens jubel. Emblem 9 fra Rosarium philosophorum 1550

Den latinske tittelen på emblemet er: Animae iubilatio seu ortus seu sublimatio – eller sjelens jubel eller tilblivelse eller sublimering.

Den tyske teksten sier oversatt: her svinger sjelen seg ned og beliver det rensete liket igjen.

Etter at legeme har blitt vasket i den himmelske duggen, kan nå ”guttebarnet” – sjelens maskuline aspekt – returnere fra sin reise til de høyere sfærer, tilbake til den livløse hermafroditten. Dette er ”ortus” – tilblivelsen eller fødselen av en ny bevissthet. Hendelsen speiles på et vis nederst, der en fugl ovenfor bakken møter en fugl som er begravd under bakken. Dette skal antagelig antyde at prosessen ennå ikke er fullbyrdet helt, konflikten av motsetninger har ikke endelig falt til ro. Som vi skal se, kommer vi også til å gå gjennom hele prosessen en gang til, fra emblem 11 av.

Interessant er en del av den latinske teksten som medfølger. Morienus sier f. eks.: ikke undervurder asken, for den er hjertets juvel. Hermes sier: En død ting vil be gjenopplivet og noe sykt vil bli helbredet.

 

Mens Senior sier: la dampen fra oven stige ned til den nedre, og damp unnfanger fra damp. Dette guddommelige vann er Kongen som stiger ned fra himmelen. Det er den som reduserer sjelen inn i hans kropp, som livner opp igjen etter hans død. Og liv oppstår med det og etterpå skal ikke døden være. 

Litt kryptisk – som vanlig – men essensen må vel være at vi etter en indre dødsprosess (eller etter en sjelereise), kan oppnå en seier over døden.

Men den etterfølgende latinske teksten antyder også gnostiske ideer: at sjelen er fanget i kroppen og at denne kroppsliggjøring oppleves av sjelen som en straff. Litt rart at tittelen på emblemet samtidig snakker om ”sjelens jubel” eller fryd over denne fornyede forening. Men alkymister har en egen evne til å forvirre oss moderne mennesker med sine motsetningsfulle tekster. De bryr seg ikke det døyt om våre behov for logikk. Man kan av og til undres over om dette er gjort med vilje, for nettopp å få mennesker til å gi slipp på tankene. Dermed kan de kanskje lettere komme i berøring med de dypere lag i skapelsen, i verden og i hvert menneske. 

Samme prosess fra et manuskript fra 1700-tallet (MS Ferguson 210, Glasgow)

Johann Daniel Mylius sin tolkning fra 1622 (philosophia reformata)

Renselse fra oven. Emblem 8 i Rosarium philosophorum

Emblem 8: Vasking eller renselse i Rosarium philosophorum

Emblem 8 fra Rosarium philosophorum 1550

Tittelen på bildet er: Ablutio vel Mundifacatio. Det betyr: vasking eller renselse. Den tyske teksten på bildet betyr:  Her faller duggen ned fra himmelen og vasker den  svarte kroppen i graven.

Den noe kryptiske latinske teksten sier: Men vannet, som jeg har nevnt, er noe som stiger ned fra himmelen, og jorden med sin fuktighet tar det opp, og himmelens vann blir holdt tilbake av jordens vann, og jordens vann p.g.a. sin trelldom ærer det, og vann forenes med vann, og vann skal holde fast vann, og Albira blir hvitnet med Astuna. 

Litt lenger nede heter det: Gjør det svarte hvit og riv i stykker bøkene for at ikke ditt hjerte skal knuses, for dette er sammensetningen av alle vise menn og også den tredje delen av hele arbeidet.

Her foregår en renselse fra oven, i motsetning til det badet vi så tidligere. Hvis vi oppfatter brønnen, badet, det vannet Sol og Lun a steg ned i, som det underbevisste, må det her dreie seg om en bevissthet som overgår den daglige, altså noe overbevisst.  Noe som vi må ha hjelp av fra noe overjordisk eller gudommelig.  Den latinske teksten fortsetter også med å omtale visdommen og her ser det ut til at duggen blir sammenlignet med visdommen.

Duggen kan også være kondensen som danner seg ved destillering. Men symbolsk ble dugg oppfattet som den kondenserte universelle ånd, noe som materialiserer seg fra en rolig, klar nattehimmel. Noen tok dette bokstavelig og samlet dugg i laken. 

Fra Mutus Liber, en alkymistisk bok fra Frankrike 1677

Duggen samlet på den måten ble brukt som løsemiddel i mang en alkymistisk prosess. I folkemedisin ble dugg også betraktet som helbredende. Den ble også brukt for å revitalisere tørkede urter. Innen alkymi var dugg spesiell på mange vis og den mystiske måten den oppstod i naturen på ga rom for metafysiske tolkninger som det himmelske vann.

Teksten og bildet indikerer altså en renselse fra oven samt betoner at vi skal fjerne alt overflødig. Rent psykologisk kan det dreie seg om løsning av problemer forårsaket av det underbevisste. Dessuten, når vi skal rive sund alle bøker, betyr det at det ikke er nok å samle kunnskap fra bøker. Med kun slik viten blir følelseslivet krenket. Vi må gi opp det rent intellektuelle ståsted. Det som trengs er følelse, kjærlighet. Bare når følelsen er med, kan noe som blir forstått, få tyngde.

Sjelen kan bare returnere, hvis hjertet er med. 

Extractio. Sjelen stiger opp i Rosarium philosophorum. Emblem 7

Extractio. Sjelen stiger opp i Rosarium philosophorum

Emblem 7 i Rosairum philosophorum fra 1550

Tittelen på bilde: Animæ extractio vel imprægnatio, betyr: sjelens ekstraksjon eller impregnering. Den tyske teksten på selve bildet sier: Her deler de fire elementer seg. Sjelen skiller seg fra kroppen.

Det er tydelig at oppløsningen vi så i forrige emblem, fortsetter. Nå stiger sjelen fra denne tohodete kroppen, denne hermafroditten, opp til åndens rike. Sjelen har her form av et lite guttebarn. Det er altså den maskuline sjels essens som forlater kroppen og lar den ligge livløs, delt i alle sine fire elementer. Siden elementene nevnes her, kan man si at sjelen her må være det femte element eller kvintessensen. Siden det er den maskuline ”kvintessensen” som forlater kroppen, blir den feminine ”sjelen” liggende helt passiv og livløs.

Vi har her nådd en tilstand av total desorientering. Sjelen kan jo forsvinne for godt! Man er forlatt av alle gode ånder. 

Ut av kroppen opplevelse

Mon tro om ikke dette emblem bygger på konkrete erfaringer som datidens alkymister kan ha hatt mens de strevde med og konsentrerte seg om sine forvandlings-prosesser. I dag ville man kalle en slik opplevelse for ”Out of body experience”- Ut av kroppen opplevelse. Det kan skje enten spontant, under et traume, eller som en nær døden opplevelse. Det kan også skje i søvnen, søvnen som også er kalt ”dødens bror”. Det kan, som vi skal se litt senere, også skje under en innvielse.

Carl Gustav Jung (Die Psychologie der Übertragung, Zürich 1946) tolker dette emblem på sin egen måte. Han sier at det er på det stadiet, der elementene faller fra hverandre, der jeg-bevisstheten som fantes til nå, blir totalt oppløst, kan inntre en tilstand av schizofreni. Psykoser kan bli aktualisert i det øyeblikk der det kollektivt ubevisste, det psykiske ikke-jeg, blir oss bevisst. Vi opplever her en ufri tilstand av å bli drevet, være utlevert til mørket. Igjen: sjelens mørke natt. Dette kalles for ”sjeletap” hos naturfolk.

Vi kan også si at initiasjoner, innvielser – som vi finner hos alle folkeslag og til alle tider – viser samme mønster av ”sjeletap” i det mest kritiske øyeblikk av denne prosessen. Er du medlem av Rosenkors-Ordenen A.M.O.R.C. kan du lese en mengde om innvielser som et fenomen hos både naturfolk og hemmelige forbund. Se Rosenkorset 2010-04 og Rosenkorset 2011-01 (se ww.amorc.no. Medlemssider – Rosenkorset).

Religionshistorikeren Mircea Eliade har skrevet en god del om sjamaner. Se f.eks. boken: Sjamanisme. Henrykkelsens og ekstasens eldgamle kunst ( nå også i norsk oversettelse 1998). 

En samisk sjamantromme. Slike trommer ble ofte brukt til å fmreklalle ekstasetilstander

Han skildrer nøyaktig denne kritiske tilstanden hos mange vordende sjamaner, den vi ser og får omtalt her på dette vårt emblem i Rosarium. Den personen som skal innvies til sjaman, blir ”delt opp i alle sine bestanddeler”, beskrevet svært fysisk, før han ”settes sammen igjen”. Og kan gjenoppstå som et nytt individ – som en sjaman. Osirismyten i det gamle Egypt, der denne guden blir delt opp i sine enkeltdeler av sin onde bror, før Isis kan samle han sammen igjen, er jo også nøyaktig samme fenomen: det VI  kan oppleve som en innvielse. Enten spontant – eller bevisst fremkalt i et ritual. 

Sjelen stiger opp fra "nigredotilstanden" hos tjekkiske Griemiller 1575.

Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophporum

Døden. Forråtnelse og unnfangelse. Emblem 6 i Rosarium philosophorum

Unnfangelse og forråtnelse fra originalutgaven av Rosarium philosophorum 1550

Tittelen på det som hender etter Sol og Luna, kongen og dronningen, har forent seg i en kjærlighetsakt, er Conceptio seu Putrefactio  (unnfangelse eller forråtnelse). Selve den tyske billedteksten sier: Her ligger kongen og dronningen død, sjelen skiller seg med stor nød.

Brønnen har blitt en sarkofag, kongen og dronningen har smeltet sammen til en hermafroditt, en kropp med to hoder. Det mannlige og kvinneliges sammensmeltning og forening har ført til en stillstand og død. Når motsetninger oppheves, er noe av ”drivkraften” borte. Døden er også det som alkymisten betegner som nigredo, det svarte. Men som den medfølgende latinske teksten sier: Ødeleggelsen av det ene er begynnelsen av noe annet.

Noe må dø for at det nye kan bli født. Det gjelder både i jordsmonnet, der frøet blir sådd, men det gjelder også i våre egne liv der all forandring innebærer at noe må ”dø”, både psykisk og fysisk. Uten død, intet nytt liv. Dette mellomstadiet kan rent psykisk fortone seg som ”sjelens mørke natt” eller en dyp depresjon. Døden er samtidig en unnfangelse, natten en gjennomgang til det nye lyset. 

Men jeg får samtidig, ved siden av bilde av et såkorn som må dø i jorden, en annen assosiasjon. Når solen og månen er ”forent” på himmelen i en solformørkelse, får vi også en fornemmelse av døden, det svarte. I en total solformørkelse kommer alt, midt på høylyse dag, til en fullkommen stillstand. Som foroven, så her nede – sier Smaragdtavlen: noe som skjer nede i jorden, kan også skje oppe på himmelen.

Total solformørkelse

Som vi alle vet, etter enhver solformørkelse, kommer solen tilbake. Etter enhver natt finnes det et morgengry. Etter enhver langfredag finnes det en påskemorgen. 

Samme motiv i en versjon fra 1622 (Mylius: Philosophia reformata)